MØRK KVELD:  Ydmykelsen mot Kroatia endte med at et par av Kamerun-spillerne slåss innbyrdes. Her skiller Archille Weboc mer hissige Benjamin Moukandjo (til venstre) og Benoit Assou-Ekotto. FOTO: . REUTERS/Murad Sezer .
MØRK KVELD: Ydmykelsen mot Kroatia endte med at et par av Kamerun-spillerne slåss innbyrdes. Her skiller Archille Weboc mer hissige Benjamin Moukandjo (til venstre) og Benoit Assou-Ekotto. FOTO: . REUTERS/Murad Sezer .Vis mer

Slo seg ut av VM

VM-medaljene er fortsatt et stykke unna for de landene som har den korteste fotballtradisjonen.

STORT dummere enn Kameruns Alex Song går det ikke an å slå seg selv ut av VM. Det skjedde midt på banen seint i første omgang med en knytteneve i ryggen på  Kroatia-spissen Mario Mandzukic. Begge var langt unna ballen under en kroatisk kontring der disse to stjernene egentlig ikke spilte noen spesiell rolle, og slaget kom tilsynelatende uten noen grunn.

Bortsett fra at Song følte hva som var i ferd med å skje på banen.

For der lekte de ballsikre kroaterne med det som skulle være ett av Afrikas sterkeste lag.

BARCELONA-SPILLEREN Song var på forhånd den som skulle hindre akkurat den ydmykelsen. Etter at Chelsea-spissen Samuel Etoo meldte forfall i timene før kampstart på grunn av kneskaden sin, var Alex tenkt som drivverket i Kameruns offensive spill. Bortsett fra et par riktig friske åpningsminutter, ble det med tanken.

For målt mot Kroatia hadde egentlig ikke Kamerun noe offensivt spill å snakke om. Der Song og resten av laget helst kom en og en, angrep kroatene hele tida sammen.

Det utgjorde klasseforskjellen på lagene, og minnet om hvilken vei de beste afrikanske lagene fortsatt har foran seg for å hente inn den sterkeste europeiske og søramerikanske fotballkulturen.

MED kvartfinalen i 1990-VM var Kamerun det første tegnet på alt det gode som skulle komme fra afrikansk fotball. Inn mot dette verdensmesterskapet har de mest vist hvorfor kontinentet nok fortsatt trenger tid for å få fram det desiderte topplaget. De fleste afrikanske VM-landene mangler sosial stabilitet og tradisjon til å gjennomføre en så utfordrende framgang i verdens vanskeligste idrett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje er tradisjonen viktigst. Medaljevinnerne i VM de siste tiårene er med unntak av Tyrkias bronse i  2 002, bare de eldste fotballnasjonene. I et slik sammenligning faller de fortsatt unge afrikanske landene igjennom. Nærmest var Ghana som i siste VM mistet
semifinaleplassen på tre for dårlige straffespark.

KAMERUN holdt på å miste seg selv. Kranglingen rett før avreisen til Brasil om størrelsen på VM-bonusene, speiler den sosiale usikkerheten. Det endte med at sportsmyndighetene måtte låne penger for å kunne garantere en VM-bonus på omtrent 700 000 kroner til hver av spillerne. Først da ble den plutselige spillerstreiken avblåst, og troppen kunne dra til mesterskapet en dag forsinket.

Før åpnigskampen mot Mexico forsøkte den svært erfarne treneren Volger Finke naturlig nok å avdramatisere hendelsen:

- Jeg tror vi må ha respekt for at kulturen varierer fra land til land. I Kamerun er en slik drakamp mellom fotballstjerner og myndigheter ikke så spesielt. Det er ingen grunn til å fordømme dette utenfra, sa Finke.

Men sett utenfra var det et Kamerun i ubalanse som tok tak i denne turneringen. Det ble avgjørende for et mannskap som på banen helst har kjempet seg samlet fram til de gode resultatene sine.

MULIGENS var heller ikke Finke rett mann for å få det beste ut av dette laget i VM. Den rutinerte tyskeren var fra tidlig på 1990-tallet hos Freiburg en pioner på å trene fram sterke kollektive angrepsenheter basert på mye ballhold. Gjennom 16 år som trener for denne lille tyske klubben fikk han imponerende mye ut av begrensete ressurser.

Arbeidet som landslagstrener er ganske annerledes. Ikke minst for et afrikansk lag avhengig av stjernene sine i europeisk klubbfotball. Denne korte felles treningstida er også noe av forklaringen på hvorfor Kamerun har manglet et klokt, kollektivt angrepsspill i VM- turneringen.

DER mangler Kroatia lite med to offensive backer, sin lekne, skolerte midtbanetrio, effektive Mario Mandzukic som oppspillspunkt på topp og to fotrappe kanter med god sikt på hva som foregår i resten av angrepet.

I 4 - 0 seieren mot Kamerun var det nettopp kantene Ivan Perisic og Ivica Olic som imponerte så mye at det bare er å krysse av for en virkelig storkamp mot like kloke, angrepsvillige Mexico på mandag.

Da kjemper den gamle fotballkulturen innbyrdes for å gå videre, mens langt ferskere Kamerun må se resten av VM hjemmefra.