Slutt på jåleriet

VIF tapte på sjeldent overmot, men ellers er ikke dette året for å gjøre spillet ekstra fikst. Selv glade Start skjønner det.

START vinner kanskje ikke Tippeligaen, men det betyr lite i dag. Nå gjelder det bare å hygge seg med et smittende fotballtrøkk i Kristiansand og bygge ny stadion så fort som mulig.

For byen har et storlag på gang som har slått til selv før de nærmeste trodde.

Skjønt ikke den aller nærmeste.

Trener Tom Nordlie har tro på lederferdighetene sine, og får fortjent betalt for det.

Den hyperaktive Start-sjefen er en såkalt prosessorientert trener. Han ynder å snakke om hvordan fotballkamper skal vinnes - ikke bare at det eneste som gjelder, er å vinne dem.

Det er spennende å se at en slik trenertype lykkes i en serie der det ellers er tett mellom de resultatorienterte trenerne som Egil Drillo Olsen hos FFK, Kjetil Rekdal i VIF, Henning Berg i Lyn, Ståle Solbakken i Ham-kam og Otto Ulseth i Tromsø.

LITT AV årsaken er selvsagt at inndelingen i to slike trenertyper er for generell. Mens Nordlie ofte snakker om hvor vakkert angrepsspillet skal være, tar han gjerne en mer effektiv snarvei til mål. Med Bala Garba som spiss er det også mulig.

I tillegg er Tom Nordli en flink trener med en klar oppfatning om hvordan det offensive spillet skal læres. Kanskje forskjellen i lengden er større mellom strukturert eller ustrukturert angrepsspill? I hvert fall hvis målet er å ha mer langvarig suksess enn i åtte serierunder.

DET HAR foreløpig vært ankepunktet mot Nordlie. Han har visstnok ikke vunnet noe stort.

Nå er han godt i gang.

For halvannet år siden sto jeg på sidelinja med Start-eier Erik Solér og et par hundre andre interesserte i drabantbyen Lambertseter og så sørlendingene ble ydmyket av bunnlaget Oslo Øst i 1. divisjon. Noen måneder etter var Tom Nordlie på plass i klubben, og deretter har det gått fort framover.

Akkurat som på banen.

FOR SELV OM Tom Nordlie lenge har vært regnet som tilhenger av finspill på vei mot mål, er det først og fremst tempo i lengderetning som kjennetegner stilen hans.

Denne sesongen går det enda fortere enn vanlig.

Som serieleder hjemme på Kristiansand Stadion hoppet Start gjerne over sin gode midtbane på vei i angrep. Med 5 mot 4 i kamp mot en defensiv, lurvete Brann-midtbane, var det vanskelig å skjønne hvorfor. Uansett slo Start-forsvaret langt mot Bala Garba eller bakrommet 21 av 31 ganger før pause.

ETTER EN heldig 1- 0-ledelse fra pause, fortsatte de lange, direkte oppspillene. Først da Brann på vanlig vis raknet defensivt i sluttminuttene, ble Starts fotrappe midtbanespillere oftere brukt på vei framover.

Det fungerte flott, og er et tegn på at sørlendingene har mye å variere med så lenge de 12, 13 beste utespillerne er tilgjengelige. Så mange flere skader tåler neppe laget for å henge med i toppkampen.

BRANN er verre stilt. Der bør ambisjonene være å slåss med Vålerenga, Lyn og RBK om seriegullet. Sannsynligvis kan det bare skje ved å kjøpe forsvarsforsterkninger i sommer.

Med en sentral midtbane som er atskillig sterkere offensivt enn defensivt, kommer Branns midtforsvar stadig i en-mot-en-dueller på ganske store flater. Her holder ikke farten til islandske Olafur Bjarnarson og heller ikke den hjelpen han vanligvis får fra backplass.

BÅDE VIF og Lyn som jakter nærmest Start, er atskillig mer kyniske i forsvarsspillet sitt. En gullduell mellom Kjetil Rekdal og Henning Berg hadde blitt en røff batalje.

Uansett er Lyns poengplukking imponerende. Her har det virkelig skiftet fra prosess til resultat. Der den sportslige ledelsen i Oslo-klubben de siste åra har prioritert måten å spille angrepsfotball på med et langsiktig ønske om å komme på et høyere nivå, har Berg på noen uker røsket vekk alt jåleriet med ballen og vunnet.

Det er sånn det skal gjøres i Tippeligaen i år.