SINT:
Det er bare små, sure menn som uke etter uke forklarer manglende resultater med alle de andres udugelighet, skriver Esten O. Sæther. Foto: TV 2 Sporten
SINT: Det er bare små, sure menn som uke etter uke forklarer manglende resultater med alle de andres udugelighet, skriver Esten O. Sæther. Foto: TV 2 SportenVis mer

Små, sure menn

Sporten blir ikke bedre av klovner i fotballkamp. Esten O. Sæther kommenterer.

||| KJETIL REKDAL trengte bare et par minutter på å angre seg etter alkis-utskjelling av Brann-veteranen Eirik Bakke. Det er greit, men dessverre ikke nok denne gangen. Nå trenger både Rekdal og et par andre av de mest profilerte fotballaktørene tid til å se seg selv fra utsiden.

Derfra virker ikke norsk fotball så overbevisende sommeren 2009.

FOR å starte med Rekdal; en mann opptatt av rettferdighet ifølge ham selv i Dagbladet i dag.
Den siste tida har denne rettferdigheten stort sett bestått i at Aalesund-treneren vekselsvis har skjelt ut egne spillere, dommere, ledelsen i Norges Fotballforbund,  samt de fleste andre som sysler med denne sporten.

I Rekdals øyne er omgivelsene en gjeng amatører, og hans personlige fotballsyn er det i utgangspunktet ingen grunn til å teste:

** Kjetil Rekdal hører til de få nordmenn som beviselig har drevet fotball på et godt internasjonalt nivå
Men når han fram med sin rettferdige harme på denne måten? Er hans tilnærming til landslagstrøbbel, økonomikrise og talenttørke den beste for å løfte norsk fotball til et høyere nivå?

SE GJERNE bort fra gårsdagens bunnivå om du kan. Den var noen sekunders ren ondskap hinsides kommentar, men likevel et gjenkjennelig eksempel på hvordan en ny generasjon fotballtrenere gjerne omtaler hverandre.
I tillegg var reaksjonen saklig sett ikke spesielt logisk. For når ble et påstått alkholproblem et godt argument for å vinne en opphetet fotballkrangel når han du skjeller ut for å drikke bare noen minutter før har satt en klokkeren volley inn i målet ditt. Eirik Bakke var sint og skjerpet mot Aalesund i går, mens Kjetil Rekdal bare var sint og dum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har han vært alt for ofte denne våren.

Volumknappen har stått på med full styrke hele tida. Kjetil Rekdal skriker på sidelinja, Kjetil Rekdal skriker på pressekonferansene og Kjetil Rekdal skriker i TV2-studioet. Til slutt blir det så mye sint stemme at du ikke hører hva som blir sagt.

Brann Stadion hadde det vært en klar fordel, selv om Rekdal selv tilsynelatende ikke skjønner helt hvorfor:

- Jeg var ikke klar over at kameraet stod på. Den lærdommen får jeg ta, sier han i Dagbladet, men her er det mer å lære enn å skru av kameraet hver gang du vil oppføre deg umenneskelig.

Denne gangen var det slett ikke den direkte TV-overføringen av utskjellingen som var det største problemet. TV-bildene var krise for markedsføringen av Kjetil Rekdal som tung meningsbærer om fotball, men betydde ellers ingen ting for den menneskelige dumheten i det han slengte ut.

DET SISTE
får Rekdal rydde opp i på egen hånd som han vil. Det første angår hele sporten, og krever en helt annen tilnærming.
Her gjelder det mer ettertanke og diskusjon i de enkelte toppklubbene enn straff fra Fotballforbundet.

Å gi Kjetil Rekdal og de andre sinte trenerne karantene for all dritten de sprer rundt seg vil over tid bare forsterke bildet av en underholdningsindustri som lever godt med en stjernebesetning av skrikende klovner langs sidelinja.
Det er et falskt bilde. Ofte får Rekdal og hans likesinnede støtte i den innerste supporterkulturen rundt klubbene, men en slik symbiose mellom de sinteste og de ivrigste holder ikke for å gi en kriserammet toppfotball et bedre liv.

Tippeligaen er ikke lenger noe nisjeprodukt. Gårsdagens utskjelling ble direkte overført på den beste sendetida på NRK1. Det forteller om kravene til folkelig formidling hos de som fronter toppklubbene.

NORSK toppfotball overlever godt den feilaktige dommeravgjørelsen som var starten på denne krangelen mellom Kjetil Rekdal og Eirik Bakke, men den forvitrer om ikke sportens frontfigurer skjønner hvilket bredt marked de opererer på.

I lengden er det rett og slett ikke mange nok som vil følge fotballens sinte trenere. Fotballen trenger glede og entusiasme for å fenge hos folk flest; ikke sinne og tanketomme spydigheter.

Det er bare små, sure menn som uke etter uke forklarer manglende resultater med alle de andres udugelighet. Sett utenfra er ikke sporten rasende dyktig for tida.

Bare rasende.