NY ÅLESUND-TID: Fotball-tidsregningen i Ålesund er blitt før og etter cupfinalen 2009. Nå leder byens stolthet Tippeligaen med den største selvfølgelighet.
FOTO: ARNT E. FOLVIK
NY ÅLESUND-TID: Fotball-tidsregningen i Ålesund er blitt før og etter cupfinalen 2009. Nå leder byens stolthet Tippeligaen med den største selvfølgelighet. FOTO: ARNT E. FOLVIKVis mer

Småbyene dominerer

Aalesund og Tromsø er best også på banen.

|||DEN siste tida har litt for mange brukt litt for mye energi på å snakke ned suksessen til Aalesund og Tromsø. Det er dum taktikk, og rimer dessuten dårlig det som foregår på banen i Tippeligaen:

•• For der er småbyene best.

Like selvfølgelig som Tromsø i forsvarsposisjon spilte ut RBK på søndag, fulgte Aalesund opp med å dominere fullstendig mot Start i går. Til sammen blir det nok til å gi begge lag kreditt for måten de har samlet sammen sine 20 poeng på.

Om det skulle være nødvendig.

DET ER det ikke. Bare Tippeliga-tabellen har et tydelig nok språk. Resten dreier seg om smak og behag.

Det var der Steffen Iversen rett fra å ha blitt løpende etter ballen på Alfheim for Rosenborgs skyld heller ønsket selskap med de såkalt «spillende» lagene i tabelltoppen. Som utviklingsfilosofi for en norsk fotball med bedre individuelle ferdigheter er dette fornuftig nok, men samtidig blir det stadig mer vrient å se hvem som egentlig er de mest ballbesittende av årets medaljekandidater.

Akkurat som TIL-spillerne i løpet av søndagens toppoppgjør ble stadig tryggere med ballen og slik pusset vekk den nivåforskjellen vi er vant til å se opp til RBK, var det Kjetil Rekdals tidligere så kyniske Aalesund som også rent pasningsmessig kontrollerte mot Start.

Medgang gjør som regel noe godt med teknikken til fotballspillere.

SÅNN BLE det ikke den ensidige pumpingen av langt og høyt mot Tor Hogne Aarøy som preget hjemmelaget i går, men mye mer den gjennomførte bevisstheten på å bruke maks rom i angrepsspillet og utfordre Start-forsvaret mellom backfireren og keeper. Dette er smart angrepsfotball og mer enn bra nok for hvilket som helst Tippeliga-lag.

Dessuten var Aalesund konsekvente i bruken av offensiv venstreback der Jonathan Parr leverte en av sesongens absolutt beste prestasjoner på den plassen. Selv RBK i all sin Dorsin-prakt kunne knapt fått mer ut av en angripende sideback.

Med andre ord:

•• Enda et eksempel på at det ikke er spillet det kommer til å skorte på når Aalesund nå overraskende etter hele ni omganger skal forsvare serieledelsen.

Da kan det være vanskeligere å komme fra en mindre by med begrensete økonomiske ressurser til å erstatte nøkkelspillere som plukkes opp i medgangen. Flere slike kamper av min gamle klubbkamerat Jonathan Parr kommer for eksempel til å gjøre ham både landslags -og salgsaktuell i løpet av sommeren.

IRONISK NOK overtok oppkomlingen Aalesund tabelltoppen i går samtidig som Brann-ledelsen skiftet ut restene av det styret som skaffet byen Bergens første seriegull på 43 år.

Det kan settes nok av spørsmålstegn ved den måten Brann har forvaltet både fotballgullet og andre fordeler på, men det største spørsmålet gjelder Bergenspublikummets evne til å vise den tålmodigheten som all toppidrett krever.

Mye kan sies om Aalesund-sjef Kjetil Rekdals selvtillit, og det meste sier han selv. Eller som han siteres i dagens papirutgave av Dagbladet:

- Gi meg et lag som er omtrent like sterkt som Rosenborg og jeg skal ta seriegullet foran dem.

Som trener i en småby har han likevel i praksis gått den lange veien. Der Aalesund og Tromsø er bygget forsiktig opp med basis i det klubbene har tilgjengelig, skal det meste med mektige Brann gjøres i en fei og gjerne over evne.

Sånt gir som regel mye bråk og lite innhold.

Da tåler norsk klubbfotball godt for en stund å bli styrt av to tydelige trenere som vet hva det er mulig å få ut av de begrensete ressursene sine.

All ære til Aalesund og Tromsø; altså.