Tromsø  20110529.
 PÅ TABELLTOPP:  Tromsø er best i norsk fotball. Kanskje fordi klubben har lært å gjøre mye ut av ganske lite. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen / Scanpix.<
Tromsø 20110529. PÅ TABELLTOPP: Tromsø er best i norsk fotball. Kanskje fordi klubben har lært å gjøre mye ut av ganske lite. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen / Scanpix.<Vis mer

Smartest og best i Norge

Suksessen i Tromsø er ikke grenseløs, men den minner oss om hvordan vi fortsatt kan gjøre mye av lite.

DE FLESTE er ikke større enn at de liker å bli sett utenfra, og sånn føltes det nok bra for den innerste kretsen i Tromsø Idrettslag å starte uka med følgende attest fra den franske verdensmesteren Patrick Vieira på tribuneplass på Alfheim:

_Vi er veldig fornøyd med Kara og Ciss sin utvikling her. Både som spillere og mennesker.

Sett i den rette sammenheng er denne tilbakemeldingen viktigere enn tabelltoppen i Tippeligaen etter ni serierunder. Som grunnlegger av Diambars-skolen hjemme i Senegal, er Vieira naturlig nok opptatt av helheten i hverdagen til de to tidligere elevene sine etter at de ble hentet til sportens utpost i Nord-Norge.

Om guttene selv; som ikke minst den rastløse kraftblokken Kara Mbodj, er opptatt av å komme kjapt opp og fram i internasjonal fotball, er det noe rundt spillet som også må fungere. Derfor gjelder det å skjønne rammene sine.

Kanskje er det derfor Tromsø har preget norsk toppfotball så lenge, og akkurat nå er aller best.

DET Å SE sammenhengen i den toppidretten man driver begrenser nødvendigvis ikke ambisjonene. Toppidrett betyr som regel å sprenge rammer, men ikke på hvilken som helst måte.

Økonomisk doping er ikke smart. TIL sitt økonomiske overforbruk de siste sesongene hører til den kategorien. Klubben oppførte seg like dumt som resten av røkla i norsk toppfotball da TV-pengene rislet over sporten fra 2004. Seinest da Per-Mathias Høgmo kom tilbake til byen i 2 009 satt det noen keepere på vent med et lønnsbudsjett som alene hadde driftet et gjennomsnittlig norsk 1.divisjonslag. Først nå er det delvis ryddet opp, og det på et vis som gjør det mulig å se hva klubben på sitt beste står for i norsk toppfotball.

FOR i startoppstillingen mot Brann var det hele sju spillere fra nordnorske klubber. Det antallet rimer med TILs tradisjon som foredler av regionalt fotballtalent, og var dessuten akkurat passe til å levere sesongen beste Tippeliga-kamp.

Under et døgn etter Barcelonas mesterverk i Champions League-finalen, kom altså et tilnærmet toppnivå for norsk klubbfotball. Hverken i innhold eller ramme er disse begivenhetene til å sammenligne, men siden de fungerer som TV-underholdning for de fleste av oss, er det nettopp det som skjer:

•• En begrenset norsk toppfotball blir veid og funnet alt for lett på samme vekt som et FC Barcelona tilsynelatende uten grenser.

Det er da det er grunn til å se nærmere på de mulighetene som finnes med rammer på sju måneders vinter, 75 000 innbyggere i Tromsø, snaut 400 000 folk til i Nord-Norge og et inntektsbudsjett på 50, 60 millioner kroner.

UNDER Per-Mathias Høgmo har klubben vendt tilbake til 90-åras tradisjonelle norske fotballdyder i form av en solid fysisk plattform og stram organisering. Sånt er klokt uansett hvilken spillestil du liker. Det er tross alt gratis å utvikle spillere med en best mulig fysisk plattform og et kollektivt spill som utøverne er trygge i. Det koster bare konsentrasjon.

Der er TIL også blant de beste. Det er grunnen til at klubben er den eneste ved siden av RBK som har prestert internasjonalt de siste sesongene.

SAMTIDIG er det mulig å se den underliggende tekniske framgangen i Tromsø-guttas spill som gjør at vi kan vente en pasningsbasert angrepsfotball der vi oftere selv kan sette premissene for kampene.

Mot Brann fikk Sigurd Rushfeldt og hans 168 mål fortjent nok all oppmerksomheten, men rundt den aldrende storscoreren er det norsk fotballutvikling på sitt beste. Det gjelder både dribleferdighetene til de nordnorske ungguttene Thomas Drage og Remi Johansen på kantene, den offensive oversikten til Ruben Yttergård Jenssen på midten og den systematiske bruken av de rutinerte sidebackene Tom Høgli og Hans Åge Yndestad som breddeholdere i angrep.

Da Tromsø ledet Tippeligaen omtrent på samme tid i fjor, ble laget påklistret en merkelapp som kjedelig. Den var misvisende. Allerede da var laget i ferd med å fornye det beste i norsk fotballtradisjon; akkurat som Per-Mathias Høgmo med klubbens sterke 2 004-utgave kom med annerledes tenkning om høyt, maksimalt press på motstanderens ballfører.

Sånn driver forøvrig FC Barcelona også med for tida. Det er en tilfeldig sammenligning. Men at Tromsø gjør det best i den lille fotball vår, er bare slik det skal være.

Esten O. Sæther er landslagsjef i futsal (innendørsfotball)  og kommentator i Dagbladet