UKLOKT SAGT: Martin Johnsrud Sundby er vanligvis en fornuftig kar. Desto mer overraskende er det at han har rotet seg inn i denne støttekampanjen til Lance Armstrong sitt dopregime. FOTO: Thomas Rasmus Skaug.
UKLOKT SAGT: Martin Johnsrud Sundby er vanligvis en fornuftig kar. Desto mer overraskende er det at han har rotet seg inn i denne støttekampanjen til Lance Armstrong sitt dopregime. FOTO: Thomas Rasmus Skaug.Vis mer

Snakker seg i trøbbel

Med denne støtten til Lance Armstrong er Martin Johnsrud Sundby selv uten å ville det blitt nye og gamle doperes beste venn.

Innkalt til alvorsprat etter Lance-støtte

NÅR DEN NORSKE langrennsmesteren Martin Johnsrud Sundby hyller Lance Armstrong som den beste av alle dopete syklister, viser det på nytt hvor svake vi er i vår egen dopingmotstand:

• Mens Martin i teorien er mot doping, er han i praksis for.

Annerledes er det knapt mulig å tolke begrunnelsen for hvorfor han synes det pågående oppgjøret med Lance Armstrong sitt systematiske dopingbruk er unødvendig.

FOR MENS DE FLESTE som ønsker en ren idrett gleder seg over at sykkelsporten nå blir presset til å innse at mange av deres topputøvere bare har jukset, er Johnsrud Sundby mer opptatt av å holde fram amerikanerens veldedige arbeid:

- Han har gjort fantastiske ting for sykkelsporten, men også for kreftorganisasjonen «LiveStrong» som han har bygget opp. Han er en fantastisk idrettsutøver og en fantastisk mann, sa Martin på NRK Dagsrevyen forleden:

- Jeg synes de bør stoppe denne heksejakten etter ham, Skulle den vært rettferdiggjort, måtte de tatt ham mens han holdt på. Ikke ti år etterpå.

DET ER HER den ellers reflekterte langrennsløperen Johnsrud Sundby snakker sin egen sport rett inn i trøbbel. For mens heksebrennerne opp gjennom historien har brukt fantasibegrepet «heks» for å legitimere egne overgrep, er dopingbruket til Armstrong og hans samtidige toppsyklister reelt. Her er det jukserne som er overgriperne. De har både bedratt og manipulert til egen fordel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du kan bare lese Armstrong-rapporten fra det amerikanske antidopingbyrået for å skjønne det. Der nagles Lance Armstrong fast som edderkoppen i idrettshistoriens mest systematisk dopnettverk.

At disse jukserne sannsynligvis har vært spesielt mange i sykkelsporten, endrer ingen ting på hver enkelt sitt moralske svik. På den måten går det ikke an å hylle Armstrong for tross alt å være best blant de dårligste. Doping er rett og slett ingen egen øvelse å være best i.

AKKURAT DET burde nettopp en norsk langrennsutøver forstått. Den norske dominansen i herrelangrenn i de årene da EPO-bruket herjet som verst i denne lille idretten, har vært brukt av enkelte av de utenlandske konkurrentene for å legitimere sitt eget juks. Etter den finske skandalen i Lathi-VM 2001, var unnskyldningene derfra at "alle andre også gjorde det". Eller som Martin Johnsrud Sundby forståelsesfullt forklarer Armstrongs dopbruk:

- Man kan jo bare se på resultatlistene. Samtlige av de som var rundt ham var jo skamdopa på den tiden de også.

Med andre ord:

•• Om våre langrennshelter fra 90-tallet hadde dopet seg, hadde det vært greit nok.

Men sånn hverken var det, eller er det.

FOR UANSETT hvor mye Martin Johnsrud Sundby ønsker å relativisere den enkeltes ansvar, er det å bruke dop et personlig valg. Nettopp derfor er det så avgjørende å hjelpe utøverne til å si nei; altså skape miljøer der jukserne ikke lenger preger holdningene til rett og galt.

Sånt var selvsagt for de beste norske langrennsløperne for noen år siden; akkurat som i de andre norske utholdenhetsidrettene. Nå siger tvilen inn.

På bare noen måneder har vi hjulpet en dopingdømt kappgjenger til OL og fått avslørt at vår egen sportssjef i sykkel selv fikk satt sprøyter midt i Armstrongs dopingreir.  Alt uten en påfølgende bred debatt om hvorfor den norske antidopingfronten tilsynelatende forvitrer.

Når vår nest beste mannlige langrennsløper så ber oss slutte å plage gamle dopere , er det dessverre enda et tegn på norsk likegyldighet.

•• FOTNOTE: Selve Armstrong-rapporten finner du her. Den gir en sjelden bred bakgrunn for å skjønne hva som har skjedd i sykkeleliten de siste tiårene.