GODT DOKUMENTERT: Christian B. Hjort leverte en sterk prosedyre til forsvar for Therese Johaug. Det kan gi et overraskende resultat i straffeutmålingen. FOTO: Lars Eivind Bones / Dagbladet.
GODT DOKUMENTERT: Christian B. Hjort leverte en sterk prosedyre til forsvar for Therese Johaug. Det kan gi et overraskende resultat i straffeutmålingen. FOTO: Lars Eivind Bones / Dagbladet.Vis mer

Therese Johaug dopingsak

Snakket nesten Johaug fri: Dette skulle vært sendt på TV

Overraskende utvikling kan gi en overraskende dom:

TO DAGER med Johaug-drama der forsvarsadvokat Christian B. Hjort nesten snakket henne til full frifinnelse, samlet det meste av nordisk sportspresse til Ullevaal. I beste fall burde publikummet vært langt større. Norges Idrettsforbund ville ha direkte TV-sending, men ble stoppet av partenes frykt for at vitnene da kunne ha fått for dårlig beskyttelse. Det var synd:

  • Kampen for en ren idrett har sjelden hatt en bedre scene.

En direkte TV-overføring ville ha avfeid mange av de konspirasjonsteoriene som automatisk følger en nasjonal dopingsak, og det ville ha gitt en bred innføring i forskjellen mellom det å svindle idretten bevisst og det å bryte dopingregler.

DET blir en viktig forskjell uansett straff i Johaug-saken, og den oppfølgingen blir definitivt en internasjonal oppgave. Større variasjon i straffeutmålingene krever mer forståelse for ren idrett i de ulike nasjonale sportsmiljøene.

Under høringen pratet jeg med Jacob Hård; kommentatoren fra Sveriges Radio. Han var imponert over hvor åpent norsk idrett behandlet denne saken, og håpet vi nå skjønner mer av det å sitte som tiltalt i en dopingsak der du oppfatter deg som skyldfri.

JACOB HÅRD har selv bidratt godt der. Det var han som midt mens denne bølgen av mistro mot Norge skyllet over nabolandet, våget å sette spørsmålstegn ved selve mistroen. Hva er det ved kulturen vår som gjør at vi så lett blir dratt inn i det negativ i bedømmelsen av alle andre? Det at vi søker konspirasjon i stedet for kunnskap?

Der den folkekjære Hård var trygg nok til å utfordre sine egne landsmenn på holdningene deres til hva som ikke har skjedd i norsk skisport, må vi tørre å utfordre våre egne holdninger til hva som er doping. Mens mange av oss har tatt vår ærlighet og de andres uærlighet for gitt, har Johaug-saken lært oss en lekse:

  • Det er forskjell på det å dope seg bevisst og det å begå et brudd på dopingreglene.

Derfor viste forsvarer Christian B. Hjort heller til retningslinjer fra Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) enn å sammenligne med tidligere enkeltdommer. Han ville at Therese Johaugs sak mest mulig skulle bli dømt slik den framstod i all sin alminnelighet gjennom bruk av en leppesalve. At det i denne spesielle saken var en utøver som hadde vist «no fault or negligence»; kravet for full frifinnelse i de internasjonale dopingreglene.

På denne måten bygget forsvarsadvokaten en juridisk svært elegant; men i virkeligheten spinkel bro, mellom Johaugs håp om å bli frifunnet og det som er idrettsrettslig mulig.

DEN broen går såvisst ikke via alternative virkelighetsoppfatninger som for eksempel at Therese Johaug etter ti år karriere i dopsporten langrenn hadde skjønt bedre hvordan hun skulle håndtert farlig medisin om hun hadde gjennomført den nye versjonen av Anti-Doping Norges nett-kurs «Ren idrettsutøver».

Det er ikke svikt i idrettens mer eller mindre formelle daglige dopingvern dette dreier seg om. Det er den intuitive forståelsen av hva som er rett og galt, og den felles viljen til å gjøre det rette. Akkkurat som Marit Bjørgen fortalte i det sterke vitnemålet hennes for venninnen.

Der ga hun også Johaug-forsvaret et troverdig argument:

- Jeg ville ha gjort det samme som Therese. Jeg ville ha spurt landslagslegen, og stolt på at det var nok, sa Marit Bjørgen.

Da hjelper det lite i lengden hverken med et app-kurs i god moral eller en fariseerisk bokstavtro på at det er forordninger og systemer som i seg selv sikrer en dopfri sport. Bare med idrettsmiljøer som i alt sitt vesen står fast på de rette verdiene i det å leke. Miljøer der feil bare kommer som skjebnesvangre tilfeldigheter; ikke som et felles moralsk fall.

Altså akkurat som i denne Johaug-saken.

DEN overraskende utviklingen i retten i går gjør at denne saken kanskje likevel ikke stopper når avgjørelsen fra den norske domsnemda foreligger om en par uker. Her nærmer det seg en lavere straff enn de 14 månedene påtalemyndigheten i Anti Doping Norge har bedt om, anke fra Verdens Antidopingbyrå (WADA) og en ny runde i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) .

For advokat Christian B. Hjort ledet retten fra punkt til punkt mot en oppfatning av at Therese Johaug ved nettopp det å spørre landslagslege Fredrik Bendiksen hadde vært akkurat så forsiktig som hun måtte være:

- Det lyste ingen røde lamper. Landslagslegen hadde sett på den ødelagte leppen, det var han som hadde kjøpt salven og gitt den direkte til henne, understreket Hjort. For han er null straff naturlig og alt annet enn godt under 12 måneder utilsiktet i forhold til det WADA-koden krever.

Men en slik straff kan altså få utilsiktede konsekvenser. Hjort framholdt at han bare hadde brukt idrettens egne regler i saken. Det virket overbevisende i retten og det hadde fungert for et bredt TV-publikum langt utover Norges grenser:

  • Om det fungerer i den ankesaken som da sannsynligvis kommer, er noe helt annet.

Akkurat som det å skille mellom det å dope seg og det å bli dømt for brudd på en dopingregel.