Snart revner en stadion

PORTO (Dagbladet): Portugal vant, EM lever og alle banene står. I hvert fall til søndag. Bessa Stadion er den mest intime EM-arenaen. Betongen er nesten støpt rett ned i sidelinjene. Bare en gressstripe med bredde som en middels borettslagsbalkong, skiller bort til tribunene.

Underveis i Spanias runddans med Hellas er det som om bane, publikum og sol går i ett. Mens Joaquin sender målpresang etter målpresang inn fra høyrevingen, løsner betongkolossene fra sidelinja. Tusener av lykkelige spanjoler drar de massive tribunene opp og ned mens de venter på at en eller annen spansk spiss skal pakke opp presangene og sende Spania videre i EM.

Jeg har aldri sett fotball med mer trøkk, men vet at dette bare er en liten forsmak.

På søndag skal alt av følelser på den iberiske halvøya presses inn på Jose Avalade Stadion tretti mil lenger sør.

Den kommer til å revne.

HVORDAN SPANIA

kom ut av Bessa Stadion med bare ett poeng og shortsen full av nerver, er enda en av sportens tilfeldigheter.

Uten dem hadde ikke betongen danset i går ettermiddag, men et og annet gledestrinn hadde det vært mulig å stå over i bytte med en scoring av Raúl.

Det var han som hadde den aller største sjansen; levert fra høyre av den magiske innbytter Joaquin. Ballen var bare å bukke, nikke eller neie inn. Raúl gjør alt dette og mye mer i blinde, men ikke denne gangen.

Heading over, og kanskje ut med Spania på søndag.

DET ER

i så fall trist. Spanjolene har et av turneringens artigste lag. Der konkurrentene helst bruker backer for å lage bredde i angrepsspillet, har trener Saez reservert dribleplass for glade gutter med lavt tyngdepunkt.

Spansk kantspill er en studie i driblekunst; hvordan vingen frister motstanderen til å vippe i feil retning tiendedelen før han selv skyter fart. Mot Russland forleden hadde Vicente og Etxeberria en festomgang hver. I går overtok Joaquin oppvisningen etter pause med den aller største selvfølgelighet.

Stort vakrere solo spilles ikke i dette spillet.

MEN GLEDEN

over de perfekte avdriblingene er bare en måte å se fotball på. Den andre er med hjertet.

I dette mesterskapet må det banke for Portugal.

Vertene har pusset og stelt hele landet, smykket hvert hus og hver bil med flagg og møtt hver gjest med varme. Da unner vi dem både flaks og en feil utvisning.

Dommer Terje Hauge skulle aldri ha sendt Russlands keeper av banen rett før pause. Sergey Overchinnikov rørte ikke ballen bevisst med hånda utenfor straffefeltet. Han prøvde derimot bevisst å unngå det.

Uten den norske feilen kunne vertene lett vært i knipe.

DET ER

de for så vidt fortsatt. Med gresk poeng mot Russland søndag må en av de to fra det oppsatte dramaet på Jose Avalade Stadion tape kvartfinaleplassen. Stort vanskeligere er det ikke grunn til å lage regnestykket. De eneste som tenker matematikk på banen i gruppe A er grekere.

Mellom Portugal og Spania er det bare følelsene som teller.

DET SER

ut som om de løper lettest av gårde med vertene. I går var beina i gang igjen. Der et par av de eldste gutta subbet rundt seg selv i åpningskampen, spant Figo foran resten av laget fra start. Med den innsatsen gikk det an å se at Portugal har angrepsspill som kan holde helt inn.

Men hva med det defensive? De store, tomme hullene der det skulle ha vært portugisiske sidebacker, er som skapt til å falle ut av EM i. Fraløpt og avdriblet av storebror Spania med all den irriterende ekstra styrken som bare storebrødre har i den avgjørende fighten.

Men før det skjer, skal en fotballstadion revne.