Snart smeller det - igjen!

TØNSBERG (Dagbladet): Neste helg gjør Pål Arne Fagernes comeback og satser på NM-gull i spyd. 31. august debuterer han som proffbokser. Mye har gått galt, det meste egentlig, og veldig mye er sagt og skrevet. Og her kommer litt til:

Lagt det bak meg, sier du? Ja, jeg har vel det. Ikke sånn at jeg har glemt det, det nytter ikke, men inni meg er jeg ferdig med det. Men jeg er forberedt på at det kommer opp igjen nå som jeg har valgt å satse på proffboksing.

Og:

- Det må jeg tåle.

Fyll, slagsmål, spetakkel, trusler, narkorazzia, glattceller - you name it. Og Pål Arne Fagernes har vært der. Mandag som kommer er det ett år siden han ble tatt og testet positivt på kokain. Men han ble ikke dømt - idrettslovens lange arm nådde ikke så langt. Han fikk bare en ny smell.

Enda én.

- Det var to dager etter enda en operasjon, jeg var på vorspiel, hadde drukket litt, og så stormet narkopolitiet inn. Alle sammen havnet på glattcelle. Og dagen etter var dopingpolitiet på døra mi og ville teste meg. Klart jeg følte at de var ute etter å ta meg. De var jo det - sånn er verden.

Pål Arne Fagernes har ikke snakket med noen i Friidrettsforbundet siden han ble tatt for ett år siden. Spydet han skal konkurrere med om ei ukes tid, har han slengt 80 meter framover en sju-åtte ganger. Og det er ikke så mye mer å si, bortsett fra at han endelig er skadefri og i stand til å gjøre det som holder tankene unna de villeste veiene. De veiene han alltid tryner på. Og skader sitt eget renommé mer enn noe annet.

- Jeg har konkurrert i de fleste idretter siden jeg var en åtte- ti år gammel, sier Pål Arne Fagernes. - Jeg må konkurrere - jeg blir rastløs når jeg er skadet. Og fordi jeg har vært god i alt, jeg har vært innom mange idretter og hevdet meg veldig bra, tror jeg på dette med boksing.

- Jeg skal bli god til det også.

Lennox Lewis, som i juni gjorde seg til en av tidenes største tungvektere da han slo Mike Tyson helseløs i Memphis, er den ubestridte verdensmesteren i tungvektsboksing. Pål Arne Fagernes veier 107 kilo og sorterer derfor blant de tyngste. Men sjøl med bare åtte sparringrunder i hanskene - og det er et sandkorn i den pugilistiske ørkenen - kliner han til:

- Jeg satser på å komme opp i verdenseliten. Når jeg klarte å nå verdenseliten i spyd, kan jeg klare det i boksing også.

Akkurat!

En ting er derimot helt sikkert: Pål Arne Fagernes er sterk - farlig sterk. Sansynligvis er han sterkere enn det han er klar over sjøl. Og han tåler mye, veldig mye. Fordi livet - når han ikke går på snørra og ruser seg - handler om trening og atter trening.

Og skader. Og seks operasjoner. Og arr på skulderen, i kastalbuen og et langt ett over det høyre kneet. Og spesielt det med kneet gjør Pål Arne Fagernes ydmyk og takknemlig. Overfor mannen som endelig fikset det, kirurg Paul Lereim.

- Jeg kan takke ham for at jeg sitter her nå. Etter to år med problemer var det Lereim som fant ut at kneskåla mi var ute av stilling. Og her ser du resultatet av en operasjon som var ett hundre prosent vellykket. Hver gang jeg ser på dette arret (kneet) takker jeg Paul Lereim inni meg.

Proffboksingen så langt handler om åtte sparringrunder mot svenske Johan Torbjörnsson. En brande av en kar, ubeseiret i sine 12 første fighter mot betaling. Og i ballmetaforisk og overført betydning er det Manchester United mot Ustaosets juniorlag, vel å merke hvis det finnes et sådant der oppe på Hardangervidda. Og i så fall, hvis det finnes, taler det til Ustaosets fordel at de har sparket til en ball før.

For Pål Arne Fagernes hadde aldri, da han altså møtte Johan Torbjörnsson denne uka, prøvd å treffe et bevegelig mål hvis eneste oppgave er å slå igjen. Han hadde bare slått på trener Harald Skogs puter - det snilleste som finnes i denne bransjen - og etter det historiene forteller: på et par restauranter og nachspiel. Og så kom det altså en svenske som ikke ville ha noe av at det er lett å gå fra spyd til boksing.

Og som slo.

For å drepe drømmen.

- Han prøvde å slå meg ut, sa en neseblødende Pål Arne etter den andre dagens fire runder. - Han prøvde å slå meg ut! Og det liker jeg ikke - det skal hevnes. Bare gi meg litt tid til å finne timingen, så skal han få det.

Det oppsiktsvekkende ved de åtte sparringrundene var ikke at Pål Arne Fagernes åpenbarte seg som et naturlig boksetalent. Det oppsiktsvekkende var at han tålte det som kom. Og tok det - spesielt det som kom til kroppen - uten å mukke.

Fordi han er så vanvittig sterk og uredd.

Ut over det fører utålmodigheten hans til at han gjør det meste feil. Pål Arne Fagernes virker nemlig ikke tam når han får av seg trøya og begynner å bevege seg i treningslokalet. Du aner litt Tyson der, der han går og vrikker overkroppen fra den ene sida til den andre. Fordi det er så mye inni der som må, skal og vil ut. Og derfor slår han urutinert på alt som henger fra taket.

Uten hansker.

- Du må ikke slå på sekkene uten hansker - du ødelegger hendene dine, sier trener Harald Skog.

- Bam, bam, smeller det fra den ene sekken.

- Du må ikke gjøre det, Pål Arne - du kan skade deg, sier Skog.

- Bam, bam, bam - er svaret.

- Det kommer til å gå bra, sier Pål Arne. - Jeg er klar for dette - veldig klar. Og jeg tar det fort, de fire siste rundene gikk mye bedre enn de fire første. Ikke sant? Du så det?

Steffen Tangstad så det. Og trener Harald Skog. Og derfor tror de at en proffdebut 31. august er mulig. Men til uka blir det mest spyd, fordi Pål Arne Fagernes vil være med i NM. For å vinne? Eller bare for å markere?

- For meg er spydkastet det viktigste. Får jeg til det, spiller det ingen rolle hvor jeg havner på resultatlista. Og Andreas Torkildsen er god og har godt over 80 meter som 20-åring. Sjøl hadde jeg 85 meter som 22-åring, og det var ikke så verst det heller.

Men det var da det begynte å gå galt. Som student i USA. Der alt var så billig. Og øl og whisky veldig tilgjengelig.

- Jeg var vel som alle andre studenter - jeg tok meg en fest. Og det ble vel ikke bedre av at du fikk mye for pengene.

De siste årene har Pål Arne Fagernes fått så ørene har flagret. Sjølforskyldt har han tatt den ene smellen etter den andre. Og snart smeller det - igjen. Pål Arne Fagernes er nemlig nødt til å konkurrere.

- Spyd og boksing er en fin kombinasjon, sier han. - Det er mye de samme bevegelsene, du må få med deg hofta for å få ut kraften, og du må være avslappet og rolig når du skal gjøre det du skal gjøre. Og slik jeg ser det kan jeg holde meg i gang med boksing gjennom høsten og vinteren og ta fram spydet når det nærmer seg slutten på mars. For jeg har ikke tenkt å gi meg med spyd sjøl om jeg nå har bestemt meg for å bokse.

- Jeg vil gjøre begge deler. Helst. Sier Pål Arne Fagernes.

107 KILO: Og det er stort sett muskler. Steffen Tangstad mener Pål Arne har alle forutsetninger for å lykkes i ringen.
SPEILBILDET: Pål Arne Fagernes likner bare på seg sjøl. Noen ganger går det bra. Andre ganger går det på trynet.