I GODE OG DÅRLIGE DAGER: Skipresident Erik Røste rotet det til for seg selv ved ikke å slippe kvinnene foran i køen. Derfor ble jubeldager som denne OL-festen med Marit Bjørgen brått snudd til mer trøbbel for skisporten. FOTO: Terje Pedersen/NTB Scanpix.
I GODE OG DÅRLIGE DAGER: Skipresident Erik Røste rotet det til for seg selv ved ikke å slippe kvinnene foran i køen. Derfor ble jubeldager som denne OL-festen med Marit Bjørgen brått snudd til mer trøbbel for skisporten. FOTO: Terje Pedersen/NTB Scanpix.Vis mer

Skipresident Erik Røste i trøbbel

Snublet i egne planer

En ualminnelig dårlig dag selv for en hardt prøvet skipresident.

SKIPRESIDENT Erik Røste er de siste årene gjennom storm og solskinn blitt vant til å kle på seg allværsjakka, men i går ble det muligens i overkant mye vær også for ham:

  • På en dag da landslaget så smått kunne starte feiringen av hjemkomsten til sin fortapte sønn Petter Northug, misset presidenten mer eller mindre selvforskyldt i to viktige saker for sportens omdømme.

Det er mye, og så er det opp til Ski-Norge selv å fundere på om det er for mye. Etter tidenes snøvinter, flott breddeaktivitet landet rundt og strålende OL-resultater, så gjenvalg for presidenten på Skitinget i juni ut til å være en formalitet.

Det valget går nok fortsatt bra for ham. Joviale Røste er populær i skimiljøet landet rundt. Men selv de mektigste er utsatt for tilfeldig vær og vind.

DERFOR gjelder det å kontrollere det man selv bokstavelig talt er herre over. Som for eksempel lansering av norsk kandidat til styret i det internasjonale skiforbundet (FIS) der 16 av 16 valgte medlemmer allerede er menn.

Ironisk nok var det akkurat det Erik Røste gjorde i Norges Skiforbunds siste styremøte. Da foreslo han å gå tilbake til det han selv framhevet som gammel praksis; altså at den norske skipresidenten pr. definisjon også er Norges mann i FIS.

Slik har det forøvrig slett ikke alltid vært. Bare seks av 21 norske skipresidenter har egentlig hatt denne dobbeltrollen. Langt de fleste skipresidentene har altså måttet finne seg i at en landsmann satt med det prestisjetunge FIS-vervet.

Det ønsket ikke Erik Røste lenger. Nå syntes han at det var på tide å erstatte Sverre Seeberg som ble sittende helt i toppen av FIS også etter 2012 da han overlot det norske presidentvervet til Røste.

DENNE gangen var et skifte av norsk medlem til FIS-styret akkurat det samme som å foreslå seg selv. Som en flink, vennlig og respektert mann i det internasjonale skimiljøet, hadde Erik Røste god grunn til det. Likevel kan sånt oppfattes som kleint.

PÅ PLASS: Skipresident Erik Røste i kulda under OL sammen med kulturminister Trine Skei Grande. Den norske OL-suksessen så ut til å gjøre han usårbar for kritikk igjen, men nå stormer det. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix
PÅ PLASS: Skipresident Erik Røste i kulda under OL sammen med kulturminister Trine Skei Grande. Den norske OL-suksessen så ut til å gjøre han usårbar for kritikk igjen, men nå stormer det. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix Vis mer

Det var derfor enkelte av hans nærmeste advarte mot forslaget. De mente at Sverre Seeberg burde bli sittende i to år til slik at selve prosessen kunne bli grundigere. Eventuelt at norsk skisport valgte å holde vervene adskilt, og heller satset på en kvinne som kandidat til FIS. Men Røste ville ikke vente. Han fremmet forslaget, gikk habilitetsmessig riktig på gangen og kom tilbake til møtet der et klart flertall av styret støttet hans tenkning.

Og dermed han som Norges kandidat til FIS-styret.

DET er altså gode personlige grunner for dette forslaget, men samtidig er det overraskende svakt både politisk og taktisk:

  • For hvordan kunne norsk skisport tro at det norske storsamfunnet ville akseptere at nasjonalsporten lanserer enda en mann til et FIS-styre der 16 av 16 medlemmer for tida er menn?
  • Og hvordan vil det se ut på FIS-kongressen til sommeren når Norge legger fram flere forslag for å fremme kvinneandelen blant lederne i sporten, mens vi samtidig selv foreslår en mann som vår kandidat?

Det er her Erik Røste allerede hadde snublet i egne planer, og var sjanseløs til å vinne den norske opinionen da nyheten kom i går formiddag. For hvem vil ikke heller ha Marit Bjørgen som norsk talskvinne i et gubbete FIS-styre enn Mann (57)?

fortsatte det like ille. For bare noen timer seinere sprakk VG nyheten om at Skiforbundet under de til slutt mislykkede forhandlingene med Coop, hadde krevd en klausul som ville sikret sporten disse sponsormillionene selv om nye løpere ble tatt for milde, ubevisste brudd på dopingreglene.

Denne klausulen ligger som standard i alle Skiforbundets sponsorkontrakter og er juridisk sett et gjenskinn av reglene til Verdens Antidopingbyrå (WADA). Der skilles idrettens økonomiske forpliktelser overfor utøverne i dopingsaker mellom bevisste dopingovertredelser og regelbrudd uten skyld eller med liten skyld (WADA-koden 10,12.4 og 10, 4 samt 10,5). WADA; vokterne av verdens dopingmoral, anser altså ikke slike ubevisste regelbrudd som en god nok grunn til å heve økonomiske avtaler. I så måte hadde Skiforbundets advokat faglig dekning for å jobbe fram et slikt punkt under forhandlingene med Coop.

Det å be om en klausul som regulerte forståelsen av mislighold av avtalen, var dermed ikke noe politisk forsøk fra skisporten på å utvide rammene for hva vi i Norge skal regne som dopingsaker. Men gitt de turbulente dopingdiskusjonene her hjemme, tar denne jussen norsk skisport både etisk og politisk inn på et farlig blindspor. Nasjonalsportens omdømme er for viktig til å bli ødelagt av finurlig juss.

NETTOPP for å presse fram en renere idrett , må sporten nå selv ta støyten hvis utøverne deres gjør feil i forhold til dopingreglene. I en tid der alle slags løfter om rettferdig konkurranse gjennomgående blir brutt, ligger bevisbyrden uansett grad av skyld tungt på idrettsbevegelsen.

Så får man heller satse på at sponsorene klarer å se den avgjørende etiske forskjellen mellom bevisst svindel og ubevisste feil. Akkurat det skjedde jo seinest i Therese Johaug-saken der Norgesgruppen lot sponsoravtalen med Skiforbundet fortsette til tross for både påtale og dom.

Det var jo denne lojaliteten som til slutt gjorde at skilederne i takknemmelighet valgte Norgesgruppen i stedet for Coop.

er det pay back time for Coop-ledelsen. Akkurat det speiler nok mer konkurranseklimaet i matvarebransjen, enn ulik holdning til doping mellom de aktuelle sponsorene. Når Petter Northug sannsynligvis glipper og melder overgang til landslaget og konkurrenten, blir ikke Coop noen typisk bestevenn for norsk skisport.

Ledelsen i Skiforbundet må likevel forholde seg til konsekvensen av å ha standard sponsorkontrakter som ikke passer med det politiske norske klimaet. Og her er det verken været eller Coop-ledelsen det er noe feil med:

  • Norsk skisport er nødt til å skaffe seg kontrakter som i verste fall ikke kan tolkes som om idretten sliter med å holde orden på sine egne dopingregler.

Sporten kan ikke tillate seg å bli misforstått.

MEN hva så med presidenten i allværsjakka? Verken han, skistyret eller langrennskomiteen visste om den juridiske striden om dopingklausulen i Coop-avtalen. Dette var isolert sett en administrasjonssak, selv om enkelte kritikere mener at Erik Røste; som toppledere flest, vet om det han vil.

Nettopp presidentens ansvar for de mange stormene i norsk skisport, blir et viktig tema på skitinget i juni. Der ender sannsynligvis ansvarsfordelingen med opprettelsen av et organisasjonsutvalg som skal vurdere et nytt lederkart i skisporten. Kanskje blir resultatet at de enkelte grenene får bestemme mer selv, slik at kommende skipresidenter kan konsentrere seg om de virkelig store spørsmålene.

Som for eksempel det å få flere kvinner i ledelsen eller sørge for at det norske hjemmepublikummet faktisk skjønner at skiheltene våre fortsatt ikke svindler oss........