Solskjær taper fotballkamper, hahaha. Hosianna i det høye!

Filosofen og sosiologen Theodor Adorno definerte skadefryd som «uforventet fryd over en annens lidelse». Kjenner du deg igjen?

MOTGANGENS ANSIKT: Ole Gunnar Solskjær er inne i en bakevje med Manchester United. Laget er ikke godt nok og resultatene uteblir. Men den enes problemer er den andres lykke. Schadenfreude heter det på godt tysk. Noen mener det føles bedre enn sex. Foto: NTB Scanpix
MOTGANGENS ANSIKT: Ole Gunnar Solskjær er inne i en bakevje med Manchester United. Laget er ikke godt nok og resultatene uteblir. Men den enes problemer er den andres lykke. Schadenfreude heter det på godt tysk. Noen mener det føles bedre enn sex. Foto: NTB ScanpixVis mer

ANDRE JULEDAG I fjor, etter 3–1 over Huddersfield i kjølvannet av 5–1 over Cardiff i debuten fem dager tidligere, tvang en stappfull mailboks full av edder og galle fram en konsekvenskommentar. Den kom på bakgrunn av mange norske fotballsupporteres reaksjoner på Ole Gunnar Solskjærs umiddelbare suksess i Manchester United.

Her kommer en til.

Denne gangen basert på mannens ulykke.

Jeg visste ikke hva jeg utsatte meg for sist gang, vondt ble nemlig veldig mye verre etter kommentaren 26. desember.

Jeg vet det nå.

PÅ VEIEN FRA vikaransettelsen til fast jobb 28. mars var det stort sett janteloven som formet setningene i hatmailene som ramlet inn, og som handlet om overvurderte, heldige, inkompetente og ubrukelige Ole Gunnar Solskjær – norsk sportspresses nye yndling. Siden 0–3 på Camp Nou tirsdag kveld er det skadefryden – hahaha – som har bombardert den digitale postkassa. Og skjønte jeg lite i romjula, jeg mener, jeg hadde problemer med å få hodet mitt rundt all den iboende fiendtligheten, skjønner jeg alt nå.

Veldig mange fotballsupportere er per definisjon det vi i sosiale medier-tider omtaler som troll.

Det er faktisk ingen grenser for hva folk, og da snakker jeg også om godt voksne folk – jeg har nemlig googlet mange av dere – kan få seg til å si når enten klubbfølelsen, misunnelsen eller skadefryden tar overhånd.

DA MANCHESTER UNITEDS kurve var stigende, da avstanden til topp fire i Premier League gikk fra elleve poeng til null poeng og Ole Gunnar Solskjær plutselig var i kvartfinalen i Champions League, utviklet det seg en slags nasjonal glede over det som skjedde på Old Trafford. Minus alle de andre klubbenes supportere, selvfølgelig.

TV 2 solgte Premier League-abonnementer til 399 kroner måneden som hakka møkk på grunn av Ole Gunnar Solskjær, nordmannen som ledet verdens største fotballklubb.

Folk som aldri har brydd seg om fotball kjøpte dem.

Og jo mer mediehype, oppmerksomhet, glede og galskap – jo sintere ble opposisjonen.

Spesielt de som holder med Liverpool.

Pluss noen til.

NÅ ER DE (noen til) glade, mange rett og slett euforiske i sin hån og latterliggjøring, men fortsatt like koleriske og sinte på alt som har med Ole Gunnar Solskjær å gjøre. Schadenfreude, som det heter på tysk, et mye bedre ord enn det norske skadefryd – gleden over en annens lidelse og ulykke.

FØLELSER ER SELVFØLGELIG til å forstå, spesielt rundt noe så lidenskapelig som fotball. Vi er tross alt bare mennesker. Eller dyr som en kollega en gang beskrev Celtic-fansen etter en Old Firm-opplevelse midt inne blant hjemmelagets supportere på Parkhead.

Han ble rett og slett redd der han sto.

På grunn av lydene som kom ut av folk.

Jeg husker han sa at det eneste som skilte dem fra dyr, var at fler av dem hadde klokker rundt håndleddene.

JEG SLITER OGSÅ med graden av raseriet, hånet, ondskapen og det som mest minner om en slags skriftlig forråtnelse av det norske språk. Jeg sliter med sosiale medier og alle dritten som spys ut uten tanker om annet enn at nå, ENDELIG, er faren min sterkere enn faren din. Din dritt!

EN HALVTIME ETTER at Manchester United hadde blitt rundspilt av Barcelona tirsdag kveld, mens jeg ennå satt oppe på pressetribunen på Camp Nou og faktisk prøvde å fordøye hvilken enorm oppgave Ole Gunnar Solskjær har foran seg, kom de første schadenfreude-mailene dumpende. Og siden det – ikke minst nå som Tottenham har slått ut Manchester City og Liverpool har cruiset seg til enda en semifinale – synes gleden over Ole Gunnar Solskjærs ulykke (for mange) å være større enn Tottenhams eufori og Liverpools naturlige glede:

Ole Gunnar Solskjær får sparken til jul.

Nei, Ole Gunnar Solskjær får sparken i oktober.

Hosianna i det høye!

Skriv det, din kødd.