Sølv til å leve med

TORINO (Dagbladet):

-  Bare forskjellen på liv og død er større enn forskjellen på OL-gull og sølv, sa en av Norges største vinterolympiere til meg for noen år siden. Heldigvis tok han feil.

KARI TRAA hadde en drøm om å avslutte karrieren med sitt andre strake gull. Og jeg tror ganske sikkert at Ole Einar Bjørndalen hadde en drøm om å gjøre det umulige - vinne rubbel og bit. Ingen av dem klarte det.

Men begge lever utmerket godt med sølvmedaljene sine. Ingen av dem har noen verdens ting å bevise lenger, annet enn at de fortsatt er blant verdens beste. Og akkurat det beviste de til fulle i går.

DET SKAL IMIDLERTID mer til for å skape tenning og OL-feber i et seiersvant norsk idrettspublikum.

Etter skiskytinga i går forlot jeg stadion i Sansicario sammen med en horde norske tilskuere i lys og lekker Byggshop-uniform. Det var ikke rare begeistringen eller feststemningen å spore. Ikke annet enn et pliktskyldigst «jaja, sølv og bronse får vi være fornøyd med. Det blir nok morsommere neste gang. Da vinner Bjørndalen».

INGE BRÅTEN, svenskenes norske langrennstrener, ser det litt på samme måten. For ham er sølv nederlag. Han innrømmer glatt at han ikke aner hvor mange sølvmedaljer Bjørn Dæhlie har. Men gullene kan han på rams. Han er jo selv ansvarlig for flere av dem. -  Det er gullene som blir husket, slår Bråten fast. Resten er statistikk.

BÅDE VI i pressen, Olympiatoppen, og ikke minst utøverne selv har vært med på å bygge opp forventningene til OL på en slik måte at sølv fort kan oppfattes som et realt nederlag. Og mange av de reaksjonene jeg fikk i går, tolker jeg som mange følte det slik, som en nedtur.

FOR BJØRNDALEN og Traa handlet det om marginer. Et feil ladegrep, en bom for mye, eller fristil-dommere som hadde en litt annet syn på kanadiske Jennifer Heils teknikk enn mange nordmenn hadde. Slikt må en regne med. Og å se på to sølvmedaljer som en fiasko er å gå adskillig for langt.

FIASKO BLIR det først snakk om når Eskil Erviks OL-prestasjon skal vurderes. Der var det langt mer enn marginer som gikk i mot. Målt opp mot sin egen kapasitet, gjorde Bjørndalen, Traa, Halvard Hanevold og Magnus Moan for den del, flotte prestasjoner i går.

Ervik derimot, falt fullstendig i gjennom og var bare skyggen av seg selv.

ÅDNE SØNDRÅL tror årsaken til det svake 5000-meter løpet ligger i Erviks eget hode. Mental kollaps, han mestret ikke oppgaven og presset, antyder Søndrål. Det benekter Ervik selv, men er det snev av riktighet i analysen, har skøytesjefene Finn Aamodt og Peter Mueller gjort en for dårlig jobb med å preparere Ervik til oppgaven. De får en ny mulighet seinere i OL. Og da uten det massive forventningspresset Ervik hadde på seg inntil i går kveld.

DET GJØR Ole Einar Bjørndalen også. Og han kommer til å vinne sine gullmedaljer. Det er jeg overbevist om. Bjørndalen er Norges mest målbevisste, grundigste og også på sitt vis, kyniske idrettsutøver.

OM OLYMPIATOPPEN når sitt mål om at Norge skal bli beste nasjon på medaljestatistikken, er jeg langt mer i tvil om. To gull glapp i går, og når Tyskland, argeste tabell-konkurrent i tillegg cashet inn to uventede seirer (Greis og Hettich), blir det vanskelig nok å vinne gullkampen.

Mye vanskeligere enn å leve med et par sølvmedaljer.