RØFFE FORHOLD:  I sin glanstid testet skøyteløperen Ådne Søndrål trening i både trykkammer, trykkoker og høydehus til beste for vitenskapen. Men er slik trening best for norsk toppidrett?.
RØFFE FORHOLD: I sin glanstid testet skøyteløperen Ådne Søndrål trening i både trykkammer, trykkoker og høydehus til beste for vitenskapen. Men er slik trening best for norsk toppidrett?.Vis mer

Som folk flest vil ha det

Her holder det kanskje ikke bare å få bedre resultater.

NÅR ALEXANDER DALE OEN akkurat som de beste konkurrentene sine vil ha treningstelt med tynnluft rundt bassenget for å svømme fortere, kan han gjerne få det. Siden sist gang bruken av høydehus ble hardt diskutert i Norge, er ulike varianter av rom for kunstig tynnluftstrening blitt et mosjonistprodukt i flere land. I USA får du for eksempel kjøpt egnede telt til rundt 15 000 kroner. Likevel er det ikke sikkert denne investeringen lønner seg hverken for Dale Oen eller norsk svømming.

Den etiske debatten som førte fram til det særnorske forbudet mot høydehus på idrettstinget i 2 003, gjelder nødvendigvis ikke selve etikken lenger.  Etter år på år med avsløringer av stadig mer sofistikert doping, framstår den nasjonale diskusjonen om kunstig tynnluft som ganske uskyldig. Eller som toppidrettssjef Jarle Aambø sa det sist vinter da han ønsket en ny høydehusdebatt velkommen:

_Etikk er ikke statisk.

Nå gjelder det bare at den enkelte idrett ser lenger enn muligheten for framgang på resultatlista.

AKKURAT DET er Dale Oen flink til. Frontfiguren i norsk svømming har lenge framhevet seg som en klok gutt. Typisk nok var det han som tålte egne nederlag da draktrevolusjonen i vannet holdt på å ødelegge svømmingens troverdighet for et par år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er vel derfor han har et lite forbehold i det Aftenposten-intervjuet der han ber om å få trene i de nye høydeteltene som de australske svømmerne kan benytte seg av:

_Jeg kan for lite om hvorfor høydehus ikke er tillatt i Norge, sier Dale Oen, og det er en innrømmelse de fleste bør kjenne seg igjen i.

FOR dreier dette forbudet dreier seg løst om hensynet til "folk flest". Begrepet i seg selv viser at idretten i denne saken opererer med et slingrete styringsverktøy.

Etter at det første norske høydehuset ble bygget i Trysil i 1994 vokste det fram en følelse i opinionen at denne treningen var tukling med det naturlige. Underveis sa styret i Norges Idrettsforbund både nei og ja til bruken, før Olympiatoppen nektet å støtte utøvere som drev med kunstig høydetrening. Da et lite tingflertall innførte forbudet i 2003, var bruken så liten at avgjørelsen knapt hadde noen praktisk betydning.

FØRST  har i ettertid har dette vedtaket blitt brukt som et kroneksempel på at distriktsrepresentantene har alt for stor makt på idrettstinget i forhold til særforbundene. Toppidretten ble visstnok kneblet av ledere fra breddeidretten som pr. definisjon ikke skjønner hvordan det må trenes for å få flest mulige internasjonale medaljer.

Så enkel er ikke toppidretten i annerledeslandet Norge. Hver enkelt sportsgren må skape en legitimitet i samfunnet rundt seg for å få ressurser til å fø på eliteutøvere sine. Om folk flest fortsatt synes det blir i rareste laget å ha idrettsidoler som daglig trekker inn i høydetelt, kan nyvinningen fort bli et dårlig tiltak både for Alexander og svømmeforbundet.

DET VAR DET som skjedde i tida før forbudet ble innført. Fordi selve denne treningsmetoden ble oppfattet som for ekstrem, mistet toppidretten  den naturlige kontakten med storsamfunnet. I Norge er det ensbetydende med å miste seg selv.

Mer enn i noe annet land er toppidretten vår basert på nærhet til hverdagsidretten. Det driftige svømmeforbundet vet dette bedre enn noen ettersom økonomien i denne sporten mer og mer avhenger av at klubbene sørger for all svømmeopplæringen i lokalmiljøet sitt.

Da blir neppe tynnluftstelt noen kampsak framover, selv om det er lett å unne Alexander maksimale treningsmuligheter fram til London-OL neste sommer.