SAMLET FOR DE DØDE:  Zambias fotballpresident Kalusha Bwalya har samlet landslagsgutta på stranda nærmest mulig stedet der flyet med lagkameratene hans styrtet i 1993. Det er dagen før finalen i Afrika-mesterskapet, og hele landet ber om et mirakel. FOTO: AFP / Franck Fife.
SAMLET FOR DE DØDE: Zambias fotballpresident Kalusha Bwalya har samlet landslagsgutta på stranda nærmest mulig stedet der flyet med lagkameratene hans styrtet i 1993. Det er dagen før finalen i Afrika-mesterskapet, og hele landet ber om et mirakel. FOTO: AFP / Franck Fife.Vis mer

Spiller for de dødes sjeler

Det meste er mulig med fotball i Zambia etter at nesten hele landslaget ble drept.

LIVINGSTONE (Dagbladet): Det er slett ikke sikkert at noen av ungene til den trofaste klubbtreneren Patrick Kasoka som leker der nede på den støvete banen om noen år ender som nye, nasjonale fotballstjerner. Men skjer det, er de heldige sikret evig liv.

I Zambia lever de største fotballsjelene videre. De ser deg spille der oppe fra Himmelen, de gleder seg når ballen smetter inn på rett side av stolpen og de griper inn når det virkelig kniper.

Så flytende må overgangen mellom liv og død være for en nasjon som for ikke lenge siden fikk nesten hele landslaget sitt utslettet, bare for å komme igjen og igjen. Seinest med det sensasjonelle Afrika-mesterskapet sist vinter der Zambia nedkjempet Didier Drogba og de andre mektige fremmedlegionærene fra storfavoritten Elfenbenkysten

HVERDAG I LIVINGSTONE: : Flust av unger, men få baller å dele på hos Sport in Action. FOTO: Bjørn Omar Evju.
HVERDAG I LIVINGSTONE: : Flust av unger, men få baller å dele på hos Sport in Action. FOTO: Bjørn Omar Evju. Vis mer

_Vi hedret sjelene til de som har spilt, forklarer Kasoka den seieren.

DET er ikke lenge siden heltene fra  "Chipolopolo" var innom byen på seiersturneen sin og laget folkefest rundt Victoria Hall. Der fikk tusenvis av fans ta på dem. Tettere har aldri den store fotballen kommet denne grensebyen lengst sør i landet.

På fotballskolen Patrick har drevet de siste tiårene er det ellers små kår. Denne ettermiddagen deler 80, 90 unger tre baller. Ved hjelp av den dels norskfinansierte bistandsorganisasjonen Sport in Action har skolen likevel klart å drifte hele 48 lag over hele byen og ha egne utviklingsprogram for å få fram nye, unge trenere.

 HELTENE KOMMER: Trangt om plassen idet Afrikamesterne nærmer seg byen for å hylles. FOTO:AP Photo/Tsvangirayi Mukwazhi.
HELTENE KOMMER: Trangt om plassen idet Afrikamesterne nærmer seg byen for å hylles. FOTO:AP Photo/Tsvangirayi Mukwazhi. Vis mer

Her mangler det meste av utstyr. Som en fattig nasjon er Zambia blitt raust hjulpet av det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Slik økonomisk bistand har vært en del av de sittende FIFA-presidentenes systematiske verdensprogram for å opprettholde egen makt,  og også blant mottakerne finnes det en og annen baktanke. Hjelpen både i Zambia og andre trengende land har hatt en tendens til klumpe seg rundt de som sitter med makta.

DER har Patrick Kasoka som gammel storspiller og respektert topptrener selv vært, men nå er han bare her på banen kveld etter kveld med mye kjærlighet, hundrevis av unger og de tre ballene.

Derfor rister han oppgitt på hodet da jeg forteller ham om hvordan jeg opplevde fotballmakta under mitt forrige Zambia-besøk. Dengang satt jeg i en dyp skinnstol hos den daværende presidenten på det nybygde,  FIFA-betalte Fotballens Hus inne i hovedstaden Lusaka og ble belært om hvordan forbundet møysommelig pleiet det blomstrende fotballivet over absolutt hele Zambia.

HELE ZAMBIAS LAG: : Patrick Kasoka er kritisk til hvordan fotballen styres, men landslaget samler hele Zambia. FOTO: Bjørn Omar Evju.
HELE ZAMBIAS LAG: : Patrick Kasoka er kritisk til hvordan fotballen styres, men landslaget samler hele Zambia. FOTO: Bjørn Omar Evju. Vis mer

Som i mange FIFA-sponsete fotballnasjoner er det en avgrunn mellom den priviligerte sentrale fotballledelsen og de som sliter for å gi flest mulige unger en sjanse til å være med. Men landslagsheltene står alle samlet om:

_Ingen sov den natta landslaget var her, sier den lokale fotballtreneren.

DET VI i utenlandsk media fortalte om Zambias feiring av det sensasjonelle gullet i Afrika-mesterskapet var helst den oppblåste historien om alle de prostituerte som i den felles gleden tilbød fotballtilhengerne gratis sex. Rundt nattklubbene rapporterte journalistene ivrig om lange køer av menn som ventet på belønningen for Chipolopolos seier, pluss en og annen slåsskamp i rekkene fordi noen tok seg for lang tid der inne ved premiefatet.

 FØRSTE FEST: Spillerne feirer Afrikamesterskapet med trener Herve Renard. FOTO: AFP / Issouf Sanogo.
FØRSTE FEST: Spillerne feirer Afrikamesterskapet med trener Herve Renard. FOTO: AFP / Issouf Sanogo. Vis mer

Dette var det bisarre øyeblikksbildet fra en fotballgal nasjon. Selve historien om forholdet mellom landslaget og det zambesiske folket er lenger, og; om mulig, enda tristere. For denne triumfen i sist vinters finale i Gabon var så mye mer enn en forbløffende sportslig prestasjon. I en dypt religiøs nasjon var seieren selve svaret fra Himmelen.

FOR det var jo utenfor kysten av Gabon at tragedien skjedde; nær midnatt 27.april 1993. Det beste zambesiske fotballandslaget gjennom historien var på vei med et militært transportfly for å spille VM-kvalik mot Senegal. Bare noen år før hadde mange av spillerne feid over selveste Italia med 4 - 0 i OL-sluttspillet i Seoul. Nå var troppen sterkere enn noen gang. Det var tid for å skape VM-sensasjon.

Det tjue år gamle Havilland DHC-5 Buffalo-flyet trengte tre mellomlandinger for å fylle drivstoff og la de viktige passasjerene sove ordentlig på den lange veien skrått over det afrikanske kontinentet. Den andre av disse stoppene var akkurat gjennomført i Libreville på Gabon-kysten da tårnet rutinemessig avsluttet kontakten med flyet på ferden videre mot nattehvilen i Elfenbenkystens hovedstad Abidjan. Minutter etter så vitnene ett eller flere lysglimt mot den mørke horisonten før flyet og alle fotballspillerne ble borte.

Spiller for de dødes sjeler

Nyheten om ulykken ble forsøkt holdt tilbake. Det tok et halvt døgn før TV-stasjonene hjemme i Zambia fikk lov til å fortelle. I studioene satt nyhetsverter og gråt hemningsløst, mens ryktene florerte. Flyet var visst skutt ned av den gabonske nasjonalgarden fra en nedlagt fransk militærbase fordi det var militært og ukjent. Eller kanskje hadde det vært en bombe ombord? Og var det sant at fotballspillerne egentlig var i live og satt fanget i Gabon, mens de døde kroppene som etter hvert ble funnet på stranda utenfor Libreville egentlig var drepte politiske fanger fra et fengsel i byen?

ETTER HVERT kom den brutale sannheten i form av 30 kister som ble lagt i en ny æreskirkegård rett utenfor Nasjonalstadion i Lusaka. På minnehøytiden var selve stadion sprengt mens mer enn 100 000 sørgende presset seg på utenfra.

Så skulle VM-kvaliken fortsette. De eneste gjenlevende fra landslaget var tre proffer fra Europa som hadde tenkt å komme rett til Senegal-kampen; blant dem Kalusha Bwalya angrepsstjernen fra PSV Eindhoven:

_Vi må spille videre. Jeg vet ikke hvilke spillere vi klarer å få med, men vi har ikke noe valg, sa han til pressen etter minnehøytiden.

I all hast arrangerte forbundet to talentsamlinger for spillere rundt Lusaka og i byene oppe i det såkalte Kobberbeltet i nord. Det strømmet inn tilbud om hjelp fra hele fotballverdenen. England betalte for en ny britisk landslagstrener, de siste forberedelsene ble gjort som gjester på en treningsleir i Danmark, og så bar det tilbake til Nasjonalstadion til den første VM-kvaliken mot Marokko 4.juli. Bilkortesjen med det nye laget og Zambias president Frederick Chiluba kjørte rundt æreskirkegården på vei inn til banen før kampen ble innledet med ett minutt stillhet.

DE STERKE marokkanske gjestene tok ledelsen før pause. Så kom andreomgangen, presset økte på det ferske hjemmelaget og plutselig begynte tilskuerne å snu seg mot æreskirkegården. Da kom de første ropene etter de døde og gravlagte spillerne:

_Hvor er dere nå som vi trenger hjelp? Hva vil dere gjøre med dette?

Ropene fra tilskuerne lød høyere og høyere. Til slutt var hele det tettpakkete stadionet med. Da først scoret Kalusha direkte fra frispark, og så kom det ett hjemmemål til.

Etterpå snakket de marokkanerne forferdet om at de aldri kunnet ha vunnet under denne spesielle stemningen.

PARADEMARSJ: Heltevelkomst etter den sensasjonelle seieren mot Elfenbenkysten. FOTO: AFP/ Joseph Mwenda.
PARADEMARSJ: Heltevelkomst etter den sensasjonelle seieren mot Elfenbenkysten. FOTO: AFP/ Joseph Mwenda. Vis mer

MEN om de døde spillerne hadde sikret hjemmeseieren, klarte de aldri å få Zambia helt til VM i USA året etter. Mirakelet på Nasjonalstadion den sommerkvelden i 1993 forble det største underet i zambesisk fotball helt til sluttspillet  i Afrikamesterskapet skulle arrangeres i Gabon sist vinter.

Der var Kalusha Bwalya på plass igjen. Nå som president i fotballforbundet, og den som hadde presset gjennom en langsom oppbygging av landslaget under den franske treneren Herve Renard. Denne gangen var Zambia et lag helt uten stjerner basert på spillere fra den hjemlige ligaen, streng disiplin og de tunge forpliktelsene fra det mytiske laget som hadde styrtet:

_Det er ikke tilfeldig at vi er her i dag. Vi har jobbet hardt som et lag, sa Kalusha da hele spillergruppen var samlet på stranda utenfor Libreville før finalen for å minnes ofrene fra flyulykken i 1993. Så la han til:

UHEMMET GLEDE:: Vill feiring etter gullet i Afrikamesterskapet. FOTO:  AFP / Joseph Mwenda.
UHEMMET GLEDE:: Vill feiring etter gullet i Afrikamesterskapet. FOTO: AFP / Joseph Mwenda. Vis mer

_Men jeg er overbevist om at de som døde der ute gir oss hjelp i dag.

Deretter sang spillerne en begravelsessalme og la ned en blomst for hver av sine døde lagkameratene, før Kalusha fortsatte:

_På vegne av alle oss som driver med fotball i Zambia, sier jeg at deres drømmer er våre drømmer. De smiler til oss fra Himmelen når vi spiller.

 DYP RESPEKT:  Fotballpresident Kalusha Bwalya bærer fram blomsterdekorasjonene for sine døde lagkamerater. Foto:REUTERS/Thomas Mukoya .
DYP RESPEKT: Fotballpresident Kalusha Bwalya bærer fram blomsterdekorasjonene for sine døde lagkamerater. Foto:REUTERS/Thomas Mukoya . Vis mer

_ Gutta ser oss på søndag, forsikret han.

DA søndagen kom, vant Zambia den største landet noen gang har vunnet. Det vet alle ungene der nede på banen her i fillebyen Livingstone. Og de vet hvorfor de vant.

På fotballbanene i  Zambia er det alltid flere enn den trofaste treneren på sidelinja som ser hvor godt du spiller.

PS: Sist fredag ble tittelforsvarer Zambia også klar for neste års sluttspill i Afrika-mesterskapet ved å slå Uganda 9 - 8 på straffer på bortebane.

LES OGSÅ DE TIDLIGERE REPORTASJENE FRA ZAMBIA:

Denne jenta vil ikke bareierne i Livingstone se.

Dette kan dere gjøre selv