Spiller som et gullag

«Du skal være glad i VIF for å kose deg på Ullevaal, men akkurat i år er det nettopp klubbgleden som gjelder.»

ULLEVAAL (Dagbladet): Siden Klanen rullet ut det aller største seriemesterbanneret før kampen i går, går det an å fortsette flaggingen:

 Nå ser Vålerenga ut som et gullag.

Mens folk flest så at langballene slo ned på den vårglisne matta på Ullevaal som trekkfugler fra en tidligere kjent norsk fotballflokk, kom tegnene på at Oslo-klubben stadig blir en mer vrien motstander.

MOT BUNNLAGET Aalesund startet VIF 56 angrep fra egen backkjede. Av disse mulighetene ble 44 brukt til å slå langt opp til spissene uten å gå veien via midtbanen:

 Det er 78 prosent lange oppspill mot en motstander som presset lavt, og som på den måten gjorde at VIF-forsvaret fritt kunne velge angrepsalternativer.

Valget var entydig.

SELV DA gjestene kom under 1- 2 rett etter pause og måtte fram på banen for å få med seg poeng, holdt VIF stilen:

 18 av 23 angrep i andre omgang ble startet med et langt oppspill.

Det er lenge siden et så tydelig lag har ledet utviklingen i Tippeligaen, og så får folk like det eller ikke.

Hjemmefansen er i hvert fall fornøyd.

I GÅR VAR det over 15 000 tilskuere til en kamp med et ganske opplagt sluttresultat. Det er nesten 100 prosent økning fra Aalesund var på Ullevaal i 2003.

Tilskuerveksten er kommet fort i Oslo, og nettopp denne raske utviklingen er det viktig å ha med seg når du skal vurdere VIF som et topplag:

 Oslo-klubben har ingen nyere historie som gigant i Tippeligaen.

Fjorårets sølvmedalje kom etter to årtier med ganske svake resultater. Den bakgrunnen gjør at målet fortsatt er å stabilisere seg som topplag. Måten det skjer på er tilnærmet uinteressant.

SLIK KAN Kjetil Rekdal fritt spille en angrepsfotball med minst mulig risiko. Det ville neppe vært så farlig å tre ballen igjennom en Aalesund-midtbane uten særlige defensive ferdigheter, men bevisstheten om egen stil gjorde at VIF-forsvarerne valgte det vante:

 Det er et bra tegn for å oppnå stabile resultater.

Særlig fordi opplegget med lange framspill kler klubbens spillermateriale. Steffen Iversen i stadig bedre form er et unikt oppspillspunkt og rundt seg har han flust av typer som passer til å jobbe med annenballene.

LA GÅ AT de fikk hjelp av dommer Johnny Ditlefsen til å komme raskt inn i kampen på 0- 1. Holdingen av Bernt Hulsker var ingen straffe, fordi VIF-spissen selv hoppet feil inn i duellen. Men ellers kommer VIF til å hjelpe seg selv.

En solid keeper, den gode arbeidskapasiteten i midtbaneleddet, farten i midtforsvaret og det kyniske offensive opplegget gjør at laget slipper inn få mål.

Da skal det heller ikke så mye til for å vinne.

MENS BÅDE Brann og Rosenborg tar større sjanser, kan Kjetil Rekdal unngå å gamble. Han trenger verken å forholde seg til en by som sjelden forbindes med tålmodighet, eller en gullrekke som mer og mer skygger for neste triumf.

Om det holder serien igjennom, er en annen sak.

Blir Steffen Iversen skadet igjen, øker kravet til angrepsalternativer. Det er ikke lett å se hvem som skal sette rytme på et offensivt spill gjennom midtbanen.

Thomas Holm er fortsatt mest et defensivt anker på tross av det flotte forspillet til 3- 1. Nykommer Christian Grindheim er strålende i de tette duellene, men ikke like sterk med ballen når han må gjøre taktiske valg.

SLIK ER DET ikke noe komplett VIF-lag som leder Tippeligaen, men det er et lag som er sjeldent bra på det angrepsvalget som er gjort.

Foreløpig er det mer enn nok til å glede Oslo.