Spillere på vippen

BERGEN (Dagbladet): Når det vipper opp i Tromsø og ned i Bergen, er det mest spillerne som bør ha noe å tenke på.

Ifjor ble det trist å se hvor dårlig rutinerte Tromsø-spillere tok vare på talentene sine. At det holdt til fornyet kontrakt i Tippeligaen var ganske tilfeldig.

Snuoperasjonen har vært en trenerstyrt humørdugnad. Den burde ikke vært nødvendig. Spillere på toppnivå skal selv passe på trivselen på arbeidsplassen sin.

RESULTATET HAR

uansett kommet. Dagens serieleder spiller ennå ikke særlig vakker fotball, men laget vinner. Først på snø, så jobbing til siste slutt mot LSK og så på effektivitet mot Stabæk i går.

Den overraskende tabelledelsen gir sjansen til å finne tilbake til flyten i treningskampene. Med Per Mathias Høgmo og Otto Ulseth som trenere utgjør Tromsø sammen med Ham-Kam under Ståle Solbakken kontrasten til den nye mer ballbesittende spillestilen i Tippeligaen. Disse tre trenerne har tatt med seg Drillo-epokens strenge krav til effektivitet, og gjør det foreløpig langt bedre enn forventet.

Det er neppe tilfeldig at Tromsø har vunnet alt - bortsett fra mot HamKam.

EFFEKTIV FOTBALL

har alltid vært de underlegenes trøst. Verken Tromsø eller Ham-Kam tok fatt på sesongen med noe å forsvare.

Altså omtrent som Norge i det Drillo-epoken startet.

I en Tippeliga der de fleste av lagene bak RBK stiller med tilnærmet samme ressurser, er det marked for smarte kontraster i spillestil. Særlig hvis stilen blir fulgt lojalt opp av spillerne.

Her lå jo nettopp svikten da Drillo-epoken i fjor høst tok en sørgelig slutt på landslaget.

MEN STIL

er ofte en for enkel forklaring. Inntil i går kunne du skjønne hvorfor et solid forsterket Brann ikke fulgte overraskelsen Tromsø i tabelltoppen. Det skyldtes mest et par dommerfeil og uflaks.

Sånt hører fotballsporten til. I hvert fall i noen kamper.

Etter hvert blir det verre å overse egne feil. På neste trening må Brann-spillerne ta tak i seg selv.

SELVINNSIKT HAR

sjelden vært obligatorisk pensum i Brann-garderoben. Som regel har bergensernes rituelle feiring av hvert solglimt, fått skylden for det.

Ok, Bergen er Norges desidert største småby i form av den overstadige gleden over sine lokale helter, men denne gangen er alle advart på forhånd. Trener Mons Ivar Mjelde har ikke latt noen av gutta sine få lette over innsatsen i tre gode seriekamper.

De sto dummere at spillerne ikke jobbet opp mot dette nivået da alt det fine spillet også skulle gi tre planlagte hjemmepoeng.

SELV MED

ganske store forsterkninger er Branns muligheter som medaljekandidat fortsatt ganske marginale. Med Ragnvald Soma og Olafur Bjarnason som nytt stopperpar er laget defensivt stabilisert, men offensivt avhenger suksessen fortsatt for mye av gode dager for Seyi Olofinjana og Raymond Kvisvik.

I går var de bra, men ikke bra nok.

Da ble Brann redusert til et nesten-lag igjen. Solide i forsvar og med en angrepsduo i Dylan Macallister og Robbie Winters som er blant Tippeligaens beste, men uten felles innsats til å holde på en grei ledelse.

Det er for slapt på Norges beste hjemmebane.

KLUBBENS TO

landslagskandidater sviktet mest. Erlend Hanstveit kom sjelden fram fra venstrebacken, og foran trippet Raymond Kvisvik fortsatt i sin egen bedaglighet. For en spiller med landslagsambisjoner samt både silkefot og fotballhode til å oppfylle dem, holder det ikke å gi opp i kampens nest siste angrep mens Brann jager seiersmålet. Men det gjorde Kvisvik.

DETTE VAR

kampen Brann skulle ha vunnet gjennom flere lange løp bak den stasjonære forsvarsrekka til Odd. Løpene kom ikke.

I stedet kom Odd inn i kampen og Bergen ut av toppstriden. Det er bare spillernes egen skyld.