(FourFourTwo): For 20 år siden introduserte Arsène Wenger meg for hofteleddsbøyere - jeg kan se det for meg den dag i dag. De fleste av Arsenals proffspillere, enten du var på førstelaget eller ei, måtte delta på den nye managerens første trening og signalet var at det var en ny start for alle.

Ettersom førsteinntrykk er så viktig var det selvsagt spente nerver, det var også en dempet uro i høstlufta. Vi hjalp George Armstrong og Pat Rice med å frakte 25-30 yogamatter og medisinballer, og noe som føltes som tusen stenger, inn i et område bak garderobene på London Colney.

Vi vekslet blikk med forundrede uttrykk. «Hva f**n skjer her?» tenkte vi stille for oss selv alle sammen.

Ny tankegang

Jeg hadde vært i klubben i seks år som fulltidsspiller og vi startet alltid med å jogge rundt treningsanlegget med noen avbrekk hvor vi tøyet lett (eller tisset i buskene) før vi gjorde oss klare til «ordentlig» trening.

Ikke nå lenger.

På denne dagen, som var Wengers første dag på kontoret, tok franskmannen full kontroll over oppvarmingen og det ble åpenlyst at de 15 minuttene med slakk jogging tilhørte fortiden. Rutinene før trening skulle bli tatt mer seriøst fremover.