Norges første kvinnelige fotballproff

Spilte under falskt navn og måtte ha politieskorte fra banen

Sif Kalvø (65) opplevde et fotballeventyr i Italia med politieskorte og landskamper - for Italia under falskt navn.

TIDLIG UTE: I 1972 fikk Norge sin første kvinnelig profesjonelle fotballspiller. Her er Sif Kalvø avbildet i 1972 på Sletta inne i Hatlane i Ålesund. Foto: Odd Ween Aktuell / Scanpix
TIDLIG UTE: I 1972 fikk Norge sin første kvinnelig profesjonelle fotballspiller. Her er Sif Kalvø avbildet i 1972 på Sletta inne i Hatlane i Ålesund. Foto: Odd Ween Aktuell / ScanpixVis mer

Sif Kalvø, Norges første utenlandsproff i fotball, har opplevd mye rart da hun som 20-åring flytta til Italia for å leve fotballdrømmen. Sunnmøringen står oppført med kamper for Lazio, Roma og Alaska Lecce, samt kamper for det italienske landslaget. Kalvø fikk derimot aldri spille for Norge.

- Det falt meg ganske naturlig å dra dit. Norge var seint ute med etableringen av landslag, sier Kalvø til Dagbladet.

Byttet i bøttekottet

Som ung vokste Kalvø opp på Hatlane i Ålesund. Der var det få jenter, og som aktiv jente var det bare en mulighet.

- Da jeg ikke fikk leke med storesøstera mi, måtte jeg være med guttene. Da gikk det ofte i ballspill, og særlig fotball, og det falt meg naturlig å bli med på det.

- Vi spilte i friminutta og hadde mange interne kamper på løkka fram til jeg ble 13, forteller Kalvø.

Kalvø var forut sin tid. Få jenter spilte fotball i Ålesund på den tida, og noe lag for jenter var det i hvert fall ikke.

Hun mimrer tilbake til den siste kampen hun fikk spille med guttene:

- Det var på Fagerlia. Jeg fikk ikke gå inn i garderoben sammen med guttene, så jeg måtte skifte i et lite bøttekott mens faren min sto vakt utenfor, forteller Kalvø.

LÆRER: I dag jobber Kalvø som lærer for 4. klasse på Rasta skole. Foto: June R. Johansen
LÆRER: I dag jobber Kalvø som lærer for 4. klasse på Rasta skole. Foto: June R. Johansen Vis mer

Som eneste jente som oppriktig var interessert i fotball, tenkte hun ikke så mye over at hun måtte slutte.

- Jeg reagerte ikke så veldig da jeg ikke fikk spille lenger, jeg var jo helt alene som den eneste jenta. Det var ikke vanlig at jenter spilte. Men i ettertid syns jeg jo at det var ganske trist og leit.

Kalvø var glad i å være i aktivitet. Selv om hun måtte slutte å spille med gutta, fortsatte hun å drive med idrett.

- Jeg begynte å spille håndball, men det fantes bare seniorlag på den tiden. Fra jeg var 13 til jeg ble 15 fikk jeg ikke bli med på noe som helst. Man måtte være 16 for å få spille. Håndballaget søkte om disposisjon for meg, og da jeg var 15 fikk jeg endelig bli med på laget, ett år før tiden.

Speider på Voldsløkka

Kalvø forteller at hun ofte holdt fotballteknikken ved like i oppvarmingen til håndballkampene. Fire år tok det før hun vendte tilbake til fotballbanen. Et uoffisielt norgesmesterskap for kvinner var starten på noe stort.

- I 1971 så vi at det ble arrangert et uoffisielt norgesmesterskap i fotball for kvinner, og da dro en gjeng med håndballspillere og jeg til Oslo for å delta på det.

Året etter gjorde laget det enda bedre. Tidligere Italia-proff og daværende journalist, Ragnar Larsen, var til stede på Voldsløkka den sommeren. Han hadde fått i oppdrag å speide etter fotballspillere for en italiensk trener i Norge.

- Han så oss spille, og da blei det meg. Jeg var nettopp ferdig med studier og akkurat fått beskjeden om at jeg ikke fikk plass på idrettshøgskolen. Da tenkte jeg bare «ja, ja, det kan jeg gjøre».

«Frimerke»

Det ble starten på proffkarrieren for Sif Kalvø. Sunnmøringen dro helt alene ned til Italia, og ble møtt på flyplassen med et skilt med navnet hennes på. Deretter bar det rett til hotellet, før laget dagen etter dro til Hellas for å spille oppvisningskamp mot Roma.

- Jeg fikk min første offisielle kamp for Lazio den 7. september på Olympia Stadion. Det var 64.000 på tribunen, 42 grader og en ekstrem luftfuktighet. Jeg holdt på å dåne. Vi tapte 2-0 mot Roma, men opplevelsen var formidabel.

Til tross for tapet ble Kalvø bemerket.

- Jeg imponerte så mye at jeg fikk frimerke på meg, til tross for at jeg spilte midtbane, i neste kamp. Det var et ekstremt kompliment.

Politieskorte og falskt navn

Tre år tilbrakte Kalvø i Italia. Det ble to år i Serie A og Serie B for Lazio og Roma.

I spørsmål om hva som er det beste minnet, forteller hun om politieskorte og steining av lagbussen. Det var kanskje ikke det beste minnet, men helt klart det hun husker best. Den italienske fotballkarrieren bydde på en del sprøe opplevelser, noe få kvinnefotballspillere opplever i dag.

- Vi spilte semifinale i den italienske cupen og vant 2-0. Det endte med at jeg måtte ha politieskorte fra banen til garderoben. Hjemmefansen var rasende. Jeg hadde scoret begge målene og bidratt til at laget deres tapte. I tillegg ble bussen vår steinet fra stadion til flyplassen.

Det siste året spilte hun for Alaska Gelati Lecce sør i Italia. Det ble ikke helt som hun hadde håpet på.

- Den sesongen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville reise tilbake. Jeg fikk det ikke helt som jeg ville der. For det første var jeg skandinavisk og hadde lite frihet. Jeg bodde i annekset til presidentfamilien som eide klubben, og han kjørte et ganske strengt regime. Jeg fikk ikke gå ut alene og følte meg ganske ille beklemt.

- Etter et halvt år, dro jeg hjem. I tillegg fikk jeg karantene fra det italienske forbundet etter brudd på kontrakten, forteller Kalvø.

Den italienske karrieren var over. Trodde hun. Plutselig fikk hun en telefon.

- Presidenten fra Lecce ringte meg. Han hadde fått i oppgave å samle et italiensk landslag for å drive propaganda, og ville at jeg skulle bli med for å forsterke landslaget. «Har du glemt konflikten mellom oss», spurte jeg ham. Det hadde han. «Hvis du vil komme, så kommer du.» Og det gjorde jeg.

- Da måtte jeg spille under falskt navn. Silvana Calvoa het jeg da.

Silvana Calvoa fikk fire kamper for Italia. En kraftig skade satte en stopper for flere.

- I den siste kampen ble jeg skadet ganske hardt i kneet og havnet på sykehus. Jeg kom opp i et dilemma. «Hva heter jeg,» husker jeg at jeg tenkte. Jeg prøvde meg først på det falske navnet, men sykepleierne fant ingen med det navnet. Da måtte jeg bare være ærlig og si mitt ekte navn. Det gjorde til at jeg ikke fikk noen rettigheter og havnet på et usselt og gammelt sykehus. Jeg måtte komme meg hjem.

Og hjem dro Kalvø. Operasjonen ble gjort i Ålesund.

- Syns du ikke det var litt sprøtt, å spille under falskt navn for Italia?

- Jeg syns det bare var spennende og artig. Jeg ville bare leve livet, og det gjorde jeg.

Snart pensjonist

Etter oppholdet i Italia, ble Kalvø lærer, samtidig som hun fortsatte håndballkarrieren i Norge.

I 1995 flyttet hun til Østlandet. Fotballspilleren står oppført med kamper for Lørenskog IF og i åtte år spilte hun for kvinnelaget old girls.

I dag er Sif Kalvø 67 år. Hun jobber som lærer for 4. klasse på Rasta skole, men forteller at hun snart flytter på seg.

- Jeg flytter tilbake til Ålesund i sommer. Da skal jeg nyte pensjonisttilværelsen for fullt, sier Kalvø.