Spist i det fine selskap

Fiffen er tilbake i europeisk fotball.

WIEN (Dagbladet.no):Russerne skulle gjøre alle ting nye på fotballbanen, men sånn gikk det ikke.

Dette er mesterskapet der lite går som planlagt ute på banen; bortsett fra at Tyskland vinner da.

Men selv det kan endres på søndag. Spanjolene kommer i hvert fall til finalen etter en fest av en fotballoppvisning som effektivt stoppet alt prat om modernisering av sporten.

Dette var en seier for den klassiske, spanske skolen der fotballen helst skal spilles med skjønnhet. På en sjeldent vakker kveld var fiffen tilbake i europeisk fotball.

VEL ER det vanskelig å forbinde den fektende, grovkjeftete Luis Aragones med klasse, men uansett er det han som har samlet den rike, spanske klubbtradisjonen til et landslag der spillerne trives. Nå er de i EM-finalen fordi de kamp etter kamp har spilt den beste fotballen.

Bedre gjennomføres ikke en turnering; om den ender med seier da.

ARAGONES har definitivt klassespillerne til det. I et par uker har han kunnet ødsle med dem uten å risikere å tape kvalitet. Denne semifinalen var ikke noe unntak.

Da David Villa i sitt livs form skjøt i stykker beinet, hadde Aragones plass for Cesc Fabregas. Byttet kom tilsynelatende på feil plass og mye tidligere enn planlagt, men hva gjorde det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

BALL I HATT: David Silvas sistescoring var et verdig punktum for et pentspillende spansk lag som tok seg til EM-finale med stil. Foto: AP/Scanpix
BALL I HATT: David Silvas sistescoring var et verdig punktum for et pentspillende spansk lag som tok seg til EM-finale med stil. Foto: AP/Scanpix Vis mer

Arsenal-gutten ville båret fram hvilket som helst av de andre EM-lagene. Hos Spania har han vært reserve, og det er vrient å ta treneren på det valget. For det var konkurrentene hans, Iniesta og Xavi, som sammen laget 1 - 0 og som skar det russiske forsvaret i små biter, passe dandert til å puttes på den spanske sølvgaffelen.

Det spises pent i de fines selskap.

FOR der EMs mestløpende lag skulle direktspille spanjolene i stykker over store områder, ble det i stedet Spania som etter hvert kunne definere spillestilen.

Det skjedde ikke fortere enn at både Andrei Arshavin, Yuri Zhirkov, Konstantin Zyryanov, Roman Palyuchenko og alle de nye stilige russiske navnene fikk vist fram hvorfor de er blitt turnerings største overraskelser, men desto mesterligere framstår spanjolenes prestasjon.

Med et utsøkt kontrollert pasningsspill skapte de kampen, overtok pent ballen og ga den egentlig ikke fra seg før jobben var gjort på 3 - 0.

UNDERVEIS kom det momenter fra det mest stilrene av sportens dannelse, som for eksempel Andres Iniestas rykk utover, fulgt av en balansert veksling inn i straffefeltet før pasningen til 1 - 0.

Eller hva med vippen til Cesc Fabregas som Daniel Güiza alene kunne løpe inn 2 - 0? Så du det lille knikset i knærne idet ballen såvidt touchet foten hans, slik at pasningen ble servert med passe underskru? Der var Fabregas hovmester og kelner på en gang; det overlegne blikket for spillet og den perfekte leveranse til dekket bord.

FOR den spanske fotballen har kultur som dekker det meste. Det var de som leverte grunnlaget for den fotballen som Russland har gledet oss med gjennom denne turneringen.

Spist i det fine selskap

De raske trekkene i lengderetning har dominert den russiske fotballtenkningen i årtier, og blitt erklært som \'framtidas fotball\' hver gang resultatene har overrasket motstanderne. Men som med det meste av vellykket framtid, går linjene bakover.

Og de går til Spania.

Derfra hentet Stalin i anledning den spanske borgerkrigen en baskisk fotballtropp, som turnerte rundt i Sovjet og imponerte russerne med sin nye, angrepsvennlige stil.

DATIDAS Dinamo-trener Boris Arkadiev analyserte denne stilen ut fra sin bakgrunn som fekter, og la inn kontringen som et nytt element. Resten kom av seg selv.

Som han skriver i boka si \'Fotball-taktikk\' fra 1946:

- For å være helt ærlig begynte en del av spillerne mine å bytte plasser av grunner som ikke hadde noe å gjøre med den opprinnelige taktikken vår. Noen ganger var det fordi en spiller hadde så mye krefter, følte seg ekstra sterk eller bare hadde så lyst at han forsvant ut av området sitt, forteller Arkadiev; den russiske trenerlegenden som døde i 1986.

I dag er det mange som hadde unt ham et glimt av den helt udresserte sidebacken Zhirkov, den allestedsværende Zyryanov eller slepne Arshavin. De løp like imponerende i fedrenes baner mot Spania også, men i møtet med sine gamle læremestere kom de uansett til kort.

ARKADIEVS bok ble den store læreboka for hele den østeuropeiske fotballen. Husk at dette var Stalin-tid; Boris Arkadiev tok med Stalins egne utvalgte frontspillere på showtur til London allerede høsten 1945 og kunne være trygg på faglig gjennomslag da jernteppet ble rullet ut gjennom Europa. Så sant han holdt seg i live for Stalins syklige besettelser da.

Det gjorde han. Arkadiev fikk en langt mer kjent elev i Valeriy Lobanovski, og resten er sovjetisk kontringsfotball som de litt voksne av oss har minner om fra 70 -og 80-tallet og som Guus Hiddink nå har gitt nye impulser til..

MEN DEN nye generasjonen fotballspillere har fått enda bedre sommerminner. De har sett hvordan et klassisk spansk lag gjorde Ernt Happel Stadion til en ballsal pyntet med de vakreste trekkene denne sporten har å by på.

Søndag inviteres det til selskap her igjen. Det blir garantert ikke hæla i taket, men jeg hadde tatt en titt innom likevel.