Spør først, slå pent etterpå

Fotballforbundet har makt til å gjøre hva de vil med Røa-opprøret. Derfor skal de tenke seg ekstra godt om.

DET GÅR ikke an å være i konflikt med Norges Fotballforbund (NFF) og samtidig leve i Norge av å spille jentefotball. Det greier du for så vidt heller ikke som landslagsspiller, men diett, stipend og støtten som følger med Olympiatoppens nye Kvinneløftet hjelper stadig mer.

Er du norsk, vil du bli boende i hjemlandet og har du lyst til å gjøre det godt i internasjonal fotball, må du altså innrette deg etter landslagsledelsen.

Det betyr at NFF sitter med alle maktmidler til å kneble Røa-opprøret mot Bjarne Berntsen og trenerteamet hans, men det betyr ikke at forbundet bør bruke dem.

UMIDDELBART kan det virke fristende å kline til ved å la de fem boikott-spillerne få vende ryggen til landslaget i fred. Kanskje er det bare Guro Knutsen og Lene Mykjåland som blir aktuelle framover, og sportslig sett er ikke to enkeltspillere i nærheten av å telle like mye som hensynet til et lederstyrt landslag.

Enkeltspillere skal ikke få lov til å bestemme hvordan et landslag skal styres eller hvordan et landslag skal spille. Det prinsippet teller så mye at dette like gjerne kunne vært en John Carew eller en John Arne Riise som fikk boikotte fra landslaget mens de sutret over at ingen i landslagsledelsen forsto deres særpreg som spillere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat der har Røa-opprørerne en elendig sak som de i tillegg har frontet på en ufin måte ved å lage en felles boikottaksjon mens resten av landslagsgruppa holdt på å evaluere årets sesong. På denne måten fremmer ikke middelet hensikten; i hvert fall hvis målet er å gjøre landslaget bedre og ikke bare presse Bjarne Berntsen vekk.

NÅ KAN ikke NFF-ledelsen la treneren gå. Eller mer presist: De skal ikke det.

Prinsippet om et lederstyrt landslag gjør at forbundsledelsen bør beskytte treneren sin for spilleropprør nesten uansett hvilke grunner spillerne har for misnøyen. Særlig i dette tilfellet hvor omtrent den samme spillergruppa aldri kvinnet seg opp til å protestere da Berntsen for et halvt år siden fikk forlenget kontrakten sin til over EM neste sommer.

JENTENE MOT BJARNE: Røa-opprørerne har en dårlig sak, mener vår kommentator. Foto: Lise Åserud, Scanpix
JENTENE MOT BJARNE: Røa-opprørerne har en dårlig sak, mener vår kommentator. Foto: Lise Åserud, Scanpix Vis mer

I mellomtida har treneren dessuten hatt ok resultater. Vel var de spillemessige prestasjonene overraskende svake etter den flotte OL-åpningen mot USA, men etterpå har laget gjort ferdig EM-kvaliken med puljeseier og 26-0 i målforskjell. Denne sesongen kan gjerne følges opp med en fagdebatt om hvordan Norge skal utvikle et tryggere, ballholdende angrepsspill, men det er uansett ingen sportslig krise som i seg selv krever ny ledelse.

SÅ LANGT er det lett å heie på forbundsledelsen i denne konflikten, men nettopp det gjør at den ikke skal la seg rive med og benytte anledningen til å statuere et eksempel overfor et Røa-miljø som tidvis kan bli litt irriterende i sin iver etter å gjøre klubben bedre. Det er viktigere å høre godt på hva kritikerne sier.

Røa-jentene føler at de ikke blir hørt, at trenerne ikke tar hensyn nok til utdannelse/familie i en fortsatt tilnærmet amatøridrett og at hele ledelsen har en omgangstone med spillerne på treningsfeltet som sprer utrygghet. Det siste punktet er koblet til Bjarne Berntsens kampledelse der han selv ikke gjennomfører avtalt spillestil, men oppleves stresset og lite konstruktiv på sidelinja.

OM DENNE opplevelsen er i nærheten av å være sann, trenger trenere og spillere virkelig å prate sammen uten å ty til pressemeldinger. Kvinnelandslaget i fotball bør være et flaggskip for den helheten norsk toppidrett skal stå for med et kunnskapsbasert sportslig opplegg, likestilte utøvere og et prestasjonsmiljø som gjør det mulig å få maksimalt ut av begrensete ressurser.

Om den standarden høres ut som Marit Breivik og håndballjentene, er ikke dette så langt unna virkeligheten. Disse to lagene jobbet ganske tett sammen før OL og Breivik er Olympiatoppens ekspert på lagidrettene. Men på samme vis som Bjarne Berntsen ofte virket beklemt på fellessamlingene med Breivik, skal de fleste landslagstrenerne slippe å bli vurdert med den suverene håndballsjefen som skygge. Det er ikke personen; men prinsippene hennes som er interessante.

Den nåværende fotballedelsen bør absolutt fullføre kontrakten sin, men de må bruke denne tida til å utvikle selvstendige, trygge jentespillere som tør å protestere når guttetrenerne mister kontrollen på feltet eller sidelinja og som klarer å ta konfliktene ansikt til ansikt.

Blir det resultatet av dette Røa-opprøret, har Norges nye storklubb på jentesida oppnådd mye mer for norsk kvinnefotball enn å vinne the double. Da nærmer vi oss virkelig kvinneløftet.

Spør først, slå pent etterpå