Sporet av den tapte tid

«Det var ikke så stort, speilet, men nok til at jeg kunne se hårene mellom bena og opp til og med hodet. Jeg er flott, synes jeg; jeg ser sporty ut og har pupper. Jeg er stolt over puppene mine, jeg tar på dem og føler meg vel.»

Siri Halle er 17 år og går fort på ski. Derfor er hun på treningssamling på Hallingskarvet Høyfjellshotell, og derfor står hun på badet akkurat nå. Om et øyeblikk skjer det noe med speilbildet.

Trenerne har nettopp sagt at hun bør slanke seg.

Forvandlingen er voldsom: Kroppen hennes eser utover. Hver antydning til fett på den trente kroppen blir ekkel og dvask elendighet.

- Det tok lang tid før jeg sluttet å føle meg feit.

Det skjedde først da hun sporet av langrennsløypa. For godt.

SIRI HALLE forteller sin historie i boka «Sporet fanger». Den doble verdensmesteren fra junior-VM i 1991 håper den får utøvere og trenere til å stoppe opp og tenke på hvorfor de driver idrett. Siri Halle hadde mange gode stunder med ski under føttene, men boka forteller også om slanking, seksuelle overgrep og ledere som er mer opptatt av å gi seiersintervjuer enn av menneskene som vinner medaljene.

Langrennsløperne er en gjeng for seg selv. De holder til i fjellskråningen bortenfor resten av verden, og alt handler om å spise, trene, sove, vinne, vinne, vinne.

- Isolasjonen er skummel. De eneste vi møter utenfra er journalister, som bekrefter at verden sirkler rundt langrenn. Etter hvert blir det vanskelig å omgås mennesker utenfor miljøet, forklarer Siri Halle.

Selv om det går dårlig et år, er det lettest å satse alt enda en sesong. Det er i alle fall lettere enn å legge opp og leve videre med tanken som gjør det vanskelig å sove resten av livet. Hos Siri lyder den slik:

«Siri, du kunne blitt verdens beste skiløper, men du ble det aldri.»

PÅ FLYPLASSEN I NAIROBI sto en mann med et A4-ark i hånda. «Cere, Norway,» hadde han skrevet på det.

- På de fire årene jeg har bodd i utlandet, har jeg blitt mer tolerant. Jeg har lært å forstå mennesker med forskjellig bakgrunn. Jeg liker å reise, men det er noe ekstra å bo lenge på et sted, sier hun i dag.

Mannen i Nairobi var en venn av noen som Siri hadde møtt i USA. Etter at hun bestemte seg for å hoppe ut av langrennssporet, var det deilig å reise ut av landet. Ikke bare for å oppleve nye ting, men også fordi avisene i Norge hver eneste dag skriver om langrennsløpere. Skisavnet blir sterkere når snøen faller mykt ned over Nordmarka.

Det snør ikke så mye i Kenya.

MANNEN ER VENNLIG og viser henne universitetet og byen. Når de går på gatene, hilser folk respektfullt på ham, og han nevner at han har drevet litt med løping.

Siri får bo hos familien hans i to dager.

- Jeg så noen pokaler i bokhylla i stua, men reagerte ikke på det.

Når hun får rom på universitetet, oppdager romvenninnen fra Uganda visittkortet til mannen fra flyplassen.

- Vet du hvem det er? spurte hun.

Det gjorde ikke Siri. Han het Tanui.

Olympisk mester og verdensmester.

FORRIGE SØNDAG: Siri Halle lukker døra til leiligheten sin på Brekke i Oslo. Den er full av minner fra utlandet, ikke fra treningsleirer, men fra de fire årene i Livet Etter Langrenn. To tykke meksikanske damer sitter på stuebordet, og i vinduskarmen står en forsiktig koreaner i nasjonaldrakt. I vinterhagen på balkongen ligger bøker fra Kenya og USA. Alt er minner fra land hvor hun har studert, minner fra et liv som er koblet over på et annet spor.

Så går hun ned i kjelleren og tar den andre sykkelen, altså ikke den nye blå raceren, men den oransje offroaden hun kjøpte brukt, og sykler innover i skogen.

I fire timer.

Det er fint.

- Mamma og pappa har en bitte liten tømmerhytte jeg kan overnatte i.

Tidlig mandag morgen står hun opp, sykler enda en time og møter tidsnok til konsulentjobben i Andersen Consulting. Der får hun utnyttet mastergraden i økonomi fra utenlandsstudiene.

- Jeg digger å være i byen, men får dosen min på dagtid.

Forelskelsen i skogen er blant gledene som henger igjen fra langrennstida.

- Jeg kan være meg selv i skogen. Er jeg sliten, går jeg i skogen og får energi. Er jeg lei meg en dag...

Hun blir stille litt.

- Skogen er alltid der.

SIRI HALLE HAR DET mye bedre nå enn da hun satset alt på idretten. Og selv om hun elsket årene i utlandet, er hun glad for å være tilbake i Norge hvor hun slipper å finne nye venner og nytt bosted hvert eneste år. Hun gleder seg over å dra på hyttetur med venner, gå på kafé eller ta en fest.

- Jeg lever mer fritt nå. Jobben har ikke et sånt grep på meg som idretten hadde. Jeg vil lykkes i det jeg driver med, uten at det går ut over alt annet i tilværelsen.