OL-FEBER: Det er ikke bare i Sotsji OL-feberen herjer. Nordmenn gikk nærmest av skaftet da Ole Einar Bjørndalen tok gull i sprinten i helga. Heller ikke TV 2-reklamen har fått forbigå i stillhet.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
OL-FEBER: Det er ikke bare i Sotsji OL-feberen herjer. Nordmenn gikk nærmest av skaftet da Ole Einar Bjørndalen tok gull i sprinten i helga. Heller ikke TV 2-reklamen har fått forbigå i stillhet. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Sport er nordmenns religion, OL er høymessen og reklame er visst helligbrøde

Men vil vi slippe reklamen, må vi betale.

Husker du opptøyene i gatene da TV2 kjørte reklame midt i konkurransen under Tour de France i sommer? Ikke det, nei. Rent bortsett fra at hele sendingen er en turistbrosjyre for Frankrike, har vi nordmenn vent oss til at sykkel hører sammen med TV-reklame.

Omtrent slik som skiskyting på NRK i en periode hørte sammen med limericker. Hvilket beviser at man kan venne seg til alt. For TV2 er OL-sendingen tiårets sannsynligvis viktigste satsing. Før OL lå hovedkanalen på bunn i seertall. Men under tremila så 87 prosent av alle seere på kanalen. På det meste hadde kanalen 1,5 millioner seere. Nærmere 25 prosent av norske TV-seere kan til vanlig like gjerne kaste fjernkontrollen. De ser bare på NRK. Men under OL vil også de flokke til TV2. TV2 har en enestående sjanse til å skifte folks seervaner. Hvis de da ikke provoserer dem med for mye reklame. Det blir jo ikke god reklame for TV2.

Nå får vi 48 minutter OL per time. Og 12 minutter reklame. Det nye er at TV2 har fått lov til å stykke opp de 12 minuttene i kortere bolker. Logikken var at kortere, mer fleksible reklamepauser ville sikre at vi ikke gikk glipp av så mye action. Men effekten av hyppigere reklamepauser er også at en oppleves av mer reklame. Og når Telenor har bestemt seg for at «The decision is Lilyhammer» og satser på teppebombing av en to minutters reklamefilm med NRK-helten « Little Steven» van Zandt, blir de til tider alene i sloten. Da retter irritasjonen seg mot dem: Reklame er sjelden like morsom sjuende gang.

En måte å forstå de sterke reaksjonene på er at sport er den moderne nordmanns religion, og OL er dens høymesse. Nå krever de troende at pengevekslerne drives ut av tempelet. Dette er helligbrøde. Men det er ikke lett å vinne fram hvis man krever at en reklamekanal ikke skal sende den reklamen de lever av. Hvis man da samtidig er medlem av gruppen som vil ha slutt på NRK-lisensen, trenger man et grunnkurs i økonomi: Ingenting er gratis.

NRK er heller ikke gratis. Det er en betalkanal. Du betaler lisens. I bytte for 2729 kroner får du ren sport, bare avbrutt av egenreklame og, som oftest, sponsorplakater. Det kunne vært en interessant modell for TV2 å ha reklamefrie OL-sendinger som ekstratilbud på en egen betalkanal, men det hadde kostet. I parentes bemerkning er TV2 også en betalkanal nå - kamuflert i månedsleien til Get eller Canal Digital. (Den siste eies igjen av nettopp Telenor, som kontrolleres av staten, som igjen eier NRK. Norge er et lite land, også i forhold til folketallet.)

Men når så mange reagerer så voldsomt, kan det skyldes nettopp at de har betalt NRK-lisensen. Tidligere fikk man OL-sendinger for de pengene. I år leverer ikke NRK det. De har prioritert å bruke lisensen på andre ting. Vi kunne pålegge NRK å kjøpe OL, sånn nærmest uansett. Det ville blitt dyre rettigheter. Som ville fortrenge andre deler av tilbudet.

Spørsmålet er om reklamefrie OL-sendinger er en del av den uskrevne kontrakten NRK har med sine lisensbetalere. Sender ikke NRK vinter-OL, svekkes lisensens legitimitet. Folk får ikke det de mener de har betalt for. Men skal NRK betale stadig mer for OL-sendingene, må lisensen også økes. Det er neppe populært, det heller.

Tilbake står også spørsmålet om TV2 kunne vært flinkere til å plassere annonsene sine. Det kunne de. De har jo allerede beklaget slopestyle-avbruddet. Men det finnes ingen smidig måte å gjemme bort tolv minutter i timen. Annonsørene betaler jo nettopp for å være i veien for øynene dine.

Hvis noe er gratis er det du som blir solgt, heter det. Annonsører kjøper oss TV-seere. Prisen de betaler beregnes ut ifra hvor mange av oss som ser på. Vil vi ha det annerledes, må vi nok betale moroa selv neste gang.