Klasseskille i norsk idrett:

Sport for de rike barna

Først advarte den nye idrettsministeren mot alt utstyrshysteriet i norsk idrett. Så vedtok Idrettstinget å tillate utstyr for manipulert oksygen uten å sette noen nedre aldersgrense.

ÅPEN BARNEIDRETT: Ungdom og barn har leker på Muselunden ved Sinsenkrysset i Oslo en onsdagkveld. Det er denne åpne aktiviteten som er truet gjennom en stadig mer privatisert barne - og ungdomsidrett.Nå også med noe så sært som å tillate utstyr for manipulert oksygen for alle. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
ÅPEN BARNEIDRETT: Ungdom og barn har leker på Muselunden ved Sinsenkrysset i Oslo en onsdagkveld. Det er denne åpne aktiviteten som er truet gjennom en stadig mer privatisert barne - og ungdomsidrett.Nå også med noe så sært som å tillate utstyr for manipulert oksygen for alle. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

SIST gang norske idrettshelter fikk bruke manipulert høydeutstyr i den daglige treningen sin, var det kø av idrettspappaer som ville ha den samme teknologien til ungene sine:

- Det var skremmende. Det var en del overivrige foreldre som ville kjøpe seg til mer suksess, fortalte husbilselger Tom Nilsen til Dagbladet.

Det var han som hadde hjulpet Olympiatoppen og Bjørn Dæhlie med å bygge om en campingvogn til høydehus. Da den nyheten ble kjent i 1996, ble Nilsen nedringt av ambisiøse fedre. Men selgeren syntes dette var en feig måte å drive barneidrett på, og nektet å hjelpe:

- Jeg fikk faktisk kjeft fra folk som lurte på om jeg ikke var interessert i å selge og tjene penger, ved å selge sånne vogner, sa han og understreket til Dagbladet at det den gang ikke sto på pengene.

Det gjør det ikke 25 år seinere heller. Utstyrsjaget og viljen til å betale for privat trenerekspertise er større enn noen gang i norsk ungdomsidrett.

Og midt i dette jaget vedtok det ekstraordinære Idrettstinget i dag at det er mulig for tenåringer å bruke utstyr for utstyr for manipulert høyde.

Det skjedde dagen etter at den nye idrettsministeren Anette Trettebergstuen sto foran den samme forsamlingen og lovet at hun skulle kjempe mot utstyrshysteriet og for en idrett for alle.

Så fort glemte idretten sin nye statsråd. Forstå det den som kan.

BJØRN DÆHLIE var så treningsklok at han skjønte at det med campingvogn som høydehus ikke var verd investeringen. Han brukte knapt nok dette utstyret.

Nå satser norsk idrett på at ivrige idrettspappaer tenker på samme måte. Det er dristig med erfaring i hvordan utstyrsjaget preget hverdagen for unge norske sportshåp.

Mens idrettstinget heldigvis vedtok at eliteutøverne som bruker teknologi for manipulert høyde må registrere denne bruken hos Antidoping Norge, er det slutt på alle sanksjoner mot de som vil gjøre akkurat det samme som stjernene:

Derfor blir det nok snart eget oksygenpensjonat for mosjonister som vil forberede seg til Birkebeinerrennene, og fritt fram for unge idrettshåp med dårlige rådgivere rundt seg.

DETTE oppsiktsvekkende bruddet med norsk idretts tidligere verdier skjedde nesten uten debatt:

- Vi plasserer ansvaret for slik høydetrening hos den enkelte utøver. I noen idretter er det lov for unge over 13 år å konkurrere internasjonalt. Er en 13-åring voksen nok til å ta dette ansvaret, spurte Marianne Frantzen fra Innlandet Idrettskrets, og ville ha en nedre aldersgrense.

Det forslaget kom ikke engang til votering. Det ble glemt uten at noen brydde seg.

Nå får alle uansett alder lov til å bruke pustemasker, høydetelt og alle de andre nye innretningene som er tenkt å hjelpe så du og ungene dine på kunstig vis får bedre kondis.

DET skjer samtidig som idretten innfører en grense i eliteidretten mellom de aller beste og de nest beste. Den organiserte bruken av høydeteknologi er tenkt forbeholdt dem som har avtale med Olympiatoppen.

Påstanden om at det var viktig å oppheve forbudet mot høydehus på grunn av hensynet «like konkurransevilkår for alle», var altså bare en taktisk bløff for å få dette forslaget igjennom. Det klarte Friidrettsforbundet og Olympiatoppen, men kostnadene for den helhetlige norske idretten kan bli store.

For hva forteller egentlig dette ureflekterte frisleppet om endring av norske idrettsverdier?

DER den nye idrettsministeren Anette Trettebergstuen imponerte lørdag med en personlig kjærlighetserklæring til den åpne, norske idretten, var det nesten ingen på dette idrettstinget som pekte på den åpenbare fellen i dette vedtaket:

  • At det åpner for enda større forskjeller mellom dem med og uten penger.

Altså at vedtaket i all sin særhet forsterker den privatiserende trenden som er så tydelig i flere klubber i byene landet rundt der rike unger stadig får et eget og bedre treningstilbud.

DETTE skjer nesten uten at idretten selv reagerer mot utviklingen. På få år har det skjedd en påfallende endring i den norske idrettsdebatten. Den er blitt merkbart mer polert og forstemmende lavmælt.

Kanskje speiler denne endringen den åpenbare svekkelsen av lokaldemokratiet som er kommet med de store fylkene. Denne sentraliseringen har gjort at stemmene fra de regionale idrettskretsene er blitt svakere, og med det forvitrer forsvaret av den spesielle norske idrettsmodellen.

Det at norsk idrett er et felles samfunnsanliggende, med en tydelig sammenheng mellom bredde og elite.

DERFOR kom det ikke noe kraftfullt oppgjør med brutte norske verdier fra talerstolen på dette ekstraordinære idrettstinget. Noen av de viktigste avstemningene viste at disse tradisjonelle folkelige verdiene fortsatt har et klart flertall i idretten, men det mangler stemmer som forklarer hva som nå er på spill:

  • At den norske idrettsbevegelsen risikerer å miste de grunnleggende verdiene sine om idrett for alle, fordi det ideologiske limet er i ferd med å bli utvannet.

Men noen få snakket.

DET siste året har vært turbulent både for fotballpresident Terje Svendsen og skipresident Erik Røste. Den sistnevnte er klistret til en vond personalsak i hopp som uansett ikke får noen god slutt, mens Svendsen er blitt presset av et nasjonalt opprør til å ta norske idrettsverdier på alvor inn i den internasjonale debatten om det skandaliserte VM i Qatar.

Lenge har både norsk skisport og fotball hatt nok med seg selv. Det har dessverre gjort at disse to kulturelt sett viktigste norske idrettene, ikke har preget den felles idrettsdebatten.

DENNE gangen var det annerledes. Både Røste og Svendsen var tydelige i kravet om at norsk idrett må beskytte de av idrettsstjernene våre som protesterer for menneskerettighetene. Begge sa et klart nei til sanksjoner mot norske utøvere som i framtida markerer slike verdipolitiske standpunkt på seierspall eller under konkurranser.

Det endte med at Idrettstinget fulgte et trøndersk forslag om å stramme til vernet om frie politiske markeringer. Samtidig ble et motforslag fra utøverrepresentant og IOC-leder Astrid Uhrenholdt Jacobsen stemt ned med klart flertall.

dette tinget brøt altså norsk idrett med dette NIF-styrets tidligere motstand både mot kneling og sportsvasking. Det var bare så vanskelig å få sagt det:

- Vi havnet i praksis på feil side, sa styremedlem Sebastian Henriksen da han innledet til debatt om hvilke verdier som heretter skal prege norsk idrett internasjonalt:

- Blir dette vedtatt, er det et nytt standpunkt i norsk idrett, la han til.

Det er på et vis korrekt siden styret i Norges idrettsforbund i hele år har handlet i strid med disse nye etiske retningslinjene.

Men mest av alt har norsk idrett vært i strid med seg selv. De stygge feilene i debattene om kneling, sportsvasking og lek i såkalte «homofrie-soner», speiler mest et nåværende styre i Norges idrettsforbund som har manglet vilje til å stå opp for tradisjonelle verdier i bevegelsen.

OM det såre punktet snakket ingen så riktig som den erfarne kretslederen Nils R. Sandal fra Vestlandet som presset Idrettsstyret til å gå inn for at Norge nå endelig arrangerer vinterleker i Special Olympics.

Senterparti-mannen Sandal er tidligere fylkesordfører i Sogn og Fjordane med bred bakgrunn i regionalt kulturliv, og fikk tinget med seg på at nettopp slike satsinger på en samlet norsk idrett viser hva denne bevegelsen er ment å forsvare.

At alle skal ha like muligheter.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer