UGJORT JOBB:  Bengt Saltin følte at han ikke hadde fullført jobben som medisinsk sjef i Det internasjonale Skiforbundet (FIS) og plukket ut SVT til å gjøre resten. Det var et dårlig valg. FOTO: Scanpix/ Robert Haldert.
UGJORT JOBB: Bengt Saltin følte at han ikke hadde fullført jobben som medisinsk sjef i Det internasjonale Skiforbundet (FIS) og plukket ut SVT til å gjøre resten. Det var et dårlig valg. FOTO: Scanpix/ Robert Haldert.Vis mer

Sporten og havresekken

De sultne bukkene som skulle passe på langrenn, var ikke akkurat noen vaktbikkjer.

FORHOLDET mellom det uavhengige Verdens Antidoping Byrå (WADA) og de meget avhengige internasjonale særforbundene har ikke alltid vært preget av samarbeidsvilje. Det er ikke lenger siden enn under oppklaringen av Lance Armstrong-saken at WADA karakteriserte det internasjonale sykkelforbundet (UCI) som "bedragersk" fordi sykkellederne ikke ville slippe til en uavhengig etterforskning av bindingene mellom dem og den amerikanske svindleren.

Etterpå har dette mer enn spesielle sykkelstyret blitt kastet, men det grunnleggende problemet gjenstår:

•• Er det riktig at de ulike idrettene kontrollerer sitt eget dopbruk?

Blir ikke det et like suspekt vakthold som når bukken skal passe havresekken?

DET  er denne  undertonen som murrer i SVT-dokumentaren "Skidåkarnas hemliga blodvärden"  der journalistene hadde hentet inn Bengt Saltin som sannhetsvitne.

Denne svenske professoren jobbet i det internasjonale skiforbundet (FIS) fra 2 000 og til etter Torino-OL 2006; altså akkurat i den perioden der dokumentarens 5 000 blodprøver er hentet fra. Slik er det en dårlig skjult hemmelighet at det nettopp er den nå pensjonerte Saltin som har plukket opp profilene fra sin gamle arbeidsplass, i et forsøk på å avslutte det arbeidet som dengang ikke strakk til mot svindlerne.

Bengt Saltin ledet FIS sitt antidopingarbeid. Han hadde såvisst ingen stor stab under seg. Den mye omtalte hemmelige listen der Anders Aukland var plassert sammen med løpere med såkalte "mistenkelige" verdier, var ingen offisiell FIS-liste:

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• Dette var Saltins private arbeidsnotater som i utgangspunktet ikke involverte de andre FIS-ledere.

Langrennsportens sentrale antidoping arbeid var mest  Saltin, og selvsagt var det frustrerende for ham at FIS-testene ikke ga så mange resultater i den perioden han jobbet der. Det var en grei årsak til at han ønsket maksimal publisitet rundt dette gamle blodmateriale, og slik ble hovedkilden til SVT.

RENT yrkesetisk er det imidlertid et vrient utgangspunkt. Dette er personlige helseopplysninger som tidligere FIS-ansatte ikke har noen rett til å publisere. I denne saken har det ført til en mistenkeliggjøring av en helt uskyldig Anders Aukland fordi formidlerne av informasjonen ikke holder nivå. Over tid kan ikke antidopingarbeidet basere seg på så tilfeldige prosedyrer, noe Marit Bjørgen helt korrekt påpeker i forbindelse med denne SVT-dokumentaren.

Det vanskeligste er likevel Saltins egen beretning om hvordan arbeidet med profilene ikke strakk til. Hans periode som medisinsk sjef i FIS ble i stedet preget av en serie avsløringer i de olympiske lekene der kontrollen ikke ble gjort av sporten selv. Bare i beste fall var disse avsløringene basert på konkrete mistanker hos FIS slik som den østerrikske jukseløperen Johannes Dürr nå ble avslørt av den olympiske WADA-kontrollen på en kjapp hjemtur for blodpreparering under Sotsji-lekene. Da hadde Dürr passert 14 FIS-tester uten å bli tatt.

BENGT SALTIN sin strategi med å involvere de ulike nasjonale skiforbundene er det vanskelig å forklare. Hvorfor reiste han for eksempel rundt før Torino-OL med sitt private arbeidsnotat over anonyme, mistenkelige løpere?

Disse forbundene hadde jo ingen reell mulighet til å gripe inn, og enda viktigere:

•• De hadde ofte ingen lyst til å avsløre sine egne løpere.

Å advare det spanske skiforbundet om Johann Mühlegg før OL 2002 eller det estiske forbundet om Kristin Smigun i forkant av OL 2006 , høres ikke akkurat ut som effektivt antidopingarbeid. Det fungerte mer som om skurkene skulle blitt varslet om politikontroll.

Selv i Norges Skiforbund der viljen til å ta sine juksere i utgangspunktet var stor, tok ikke ledelsen kontakt med Antidoping Norge etter Saltins besøk. Lederne satset i stedet på at de hadde god nok kontroll over løperne sine til ikke å hente inn ekstra hjelp. Rent saklig er det korrekt, men som prinsipp er det uholdbart. Over tid er det bare den uavhengige kontrollen som er troverdig.

I BOKA "Den store dopingbløffen" forteller Mads Drange om hvordan Anti Doping Norge ble nektet adgang til  FIS-prøver rundt Oslo-VM 2011. FIS ville ikke legge disse prøvene inn i den felles antidopingbasen ADAMS.

På samme vis ville det hjulpet antidoping arbeidet langt mer om Saltin hadde tatt sine 5 000 blodprofiler og puttet dem inn i denne basen i stedet for å gi materialet til SVT.

Disse verdiene må jo settes inn i et medisinsk og juridisk system som til slutt skiller mellom skyldige og uskyldige.

DET er her kravet om en uavhengig dopingkontroll presser seg fram. I lengden kan det ikke være den enkelte idrett som dømmer sine egne. Med så store økonomiske verdier på spill, blir det lett for mange sammenfallende interesser..

Bare frie nasjonale antidopingbyråer i et samarbeid med WADA gir denne kontrollen legitimitet.

For tida er det mer sporten og havresekken.