MAGNUS CARLSEN er ikke til stede når norsk sjakk eventuelt selger seg til svensk gamblingindustri søndag kveld. Da spiller han fortsatt turnering i Zagreb, og ingen i hele verden spiller sjakk som ham.

Kanskje er det denne avgrunnen mellom forbløffende genialitet og åpenbar dumhet som sjokkerer mest i denne saken.

I utgangspunktet er det vanskelig å tro at en voksen nordmann er villig til åpent å betale for stemmer i et demokratisk valg. Men når den tilsynelatende smarteste synes det er ok å kjøpe disse stemmer, er det totalt uforståelig.

Verdensmester Carlsen kunne knapt gjort sporten sin en større bjørnetjeneste. Nå trekker sentrale folk i miljøet seg både fra helgas Norgesmesterskap og framtidig styrearbeid. Hele sporten er i ferd med å rakne.

FOR Magnus Carlsen er jo slett ikke alene om ta totalt feil i denne saken. Det var jo sjokkerende nok at ledelsen i Norges Sjakkforbund sa ja til sponsoravtalen med svenske Kindred om å få 50 millioner over fem år for å bli lobbyister mot det norske spillmonopolet.

Her er det likevel større utfordringer enn formålet. Et spillmonopol er i seg selv ikke hellig. Den sosialpolitiske oppgaven for samfunnet i kampen mot spillavhengighet, er hvordan spillmarkedet reguleres og følges opp. Det er uavhengig av organisering.