DET FØRSTE STEGET:  Mika Myllylä skriver autografer til norske skiunger på Meråker etter å ha bedt om unskyldning for å ha jukset. FOTO: Tom E. Østhuus/Dagbladet.
DET FØRSTE STEGET: Mika Myllylä skriver autografer til norske skiunger på Meråker etter å ha bedt om unskyldning for å ha jukset. FOTO: Tom E. Østhuus/Dagbladet.Vis mer

Sportens perfekte nasjon?

Om vi er for gode for finnene, var kanskje ingen gode nok for Mika Myllylä.

DEN FINSKE historikeren Erkki Vettenniemi tror den norske moralismen var en ekstra tøff påkjenning for Mika Myllylä. Sånt er lett å tro for alle som husker Mika fra dengang han tilsynelatende bare var en glad, omgjengelig konkurrent i skisporet som nordmenn flest unnet en hjelpende stav under Lillehammer-OL.

Den fikk han ikke av oss. Det viste de avslørende TV-bildene i bakken ovenfor OL-stadion der en litt for regeltro norsk sekundant ikke turde å bruke vårt nasjonale lager av reservestaver for å hjelpe en finne i nød.

Hvordan vi etterpå balanserte mellom det å hjelpe et medmenneske mens vi fordømte dopingen og alt dens vesen, er det verre å vite. Ennå er dette en sak der det finske politiet mangler obduksjonsrapport.

PÅ SAMME VIS mangler det et helhetssyn på dop og idrett i forklaringen til Vettenniemi der han klistrer norsk moralisme til Myllyläs dødsfall:

- Det sies at dop dreper deg. Men her er det tvertimot antidopingen som har drept. Det er ironisk, men for Myllylä tok det altså den vendingen, sier finnen i dagens VG.

Det er en rask slutning i et uoversiktelig menneskelig terreng, men samtidig noe mer enn et tilfeldig utspill etter en hendelse det er vanskelig å sette ord på.  For Erkki Vettenniemi har bak seg en publisert studie om "Ringvirkningene av doping og synet på norsk skisport i Finland etter 2001", og mener forøvrig at mediene ikke skal spørre konkurrentene om noen mening i det hele tatt idet en doper blir tatt:

- Det er vanskelig å høre en kollega og personlig venn snakke med deg på grunn av noe slikt, sier han.

Andre mener vel heller at en slik tenkning legger grunnmuren for den fortrengelsen og mørkleggingen som holdt det finske toppidrettsmiljøet gjennomdopet helt fram til de siste årene.

LIKEVEL går det an å snakke videre om hvor vanskelig det er å fordømme enhver bruk av doping i idretten og samtidig ta vare på doperne. En livstid utestengelse for å beskytte det beste i leken er ikke det samme som en livstids fornektelse av personen. Det var tankegangen da Vegard Ulvang som internasjonal langrennsjef for et par år siden prøvde å få Mika Myllylä tilbake til skifamilien.

Ellers har forsoningen tatt tid. Da Myllylä for første gang kom til Norge for å be om unnskyldning for sitt eget juks, var han knapt velkommen til oss. Det var bare to år etter den store skandalen i Lathi-VM, doptåka lå ennå tett over langrennsporene og mange syntes det ble for lettvint å skrifte for en norsk syndsforlatelse.

Myllylä var invitert til sommerskiskolen på Meråker, men den lokalt mektige Adresseavisen ba ham på kommentarplass å holde seg unna. Det er vel blant de anbefalinger den ellers kunnskapsrike kommentatoren tenker litt ekstra på i dag.

FOR DER foran de unge, håpefulle ungene fortalte Mika om de første vaklende stegene sine mot forsoning:

- Jeg var i en veldig dyp depresjon hvor det kjentes som om det ikke kunne komme noen morgendag. Da hadde jeg noen fine venner som jeg brukte å trene litt med tidligere. En måned etter Lathi-VM kom de hjem til meg, hentet meg ut av senga mi og tok meg  på trening. De fortalte at jeg faktisk hadde et liv, sa Mika.

Det varte i åtte år til og kom med fyll, medikamentmisbruk og en serie mer eller mindre forstålige historier om hvem det var som hadde jukset og hvorfor de gjorde det.

MIKA MYLLYLÄ døde mens finnene nøstet opp akkurat de trådene inn til nasjonens største sportslige skam.

De siste månedene har langrennsmiljøet til Mika stått på tiltalebenken i distriktsretten i Helsinki. Dette var opprinnelig de finske påtalemyndighetenes revansj for erstatningene løpere, ledere og trenere var blitt tildelt i en tid da nasjonen ikke kunne tro at den gedigne langrennsuksessen mest baserte seg på falskt blod og bevisst juks. Underveis utviklet saken seg til enda et moralsk oppgjør med skiløpere som ikke ville innrømme.

Da hadde Mika til slutt fortalt alt om det systematiske EPO-bruket mens han var toppløper. Seinest på videolink til rettsalen fra bostedet i Kokkola for et par uker siden, men for seint til at det ga noen annen mening enn at enda et par feige langrennsledere ble klistret tettere til det nasjonale sviket.

HAN SELV hadde for lengst fått nok av sitt eget. Da hjalp ikke at de klokeste av de norske løperne tok i mot hånda med en gang:

- Når han ber om tilgivelse på den måten, så gir jeg ham det. Hvordan skal Gud tilgi meg, om jeg ikke tilgir mine medmennesker, sa Kristen Skjeldal til VG etter at Mika hadde stått fram på Meråker. Da hadde Kristen gjort det han hadde tenkt på så lenge; tatt en telefon og pratet ut med den gamle skivennen.

Det er vel bare det som er den vonde veien mot forsoning.

FAKSIMILE: Dagens VG.
FAKSIMILE: Dagens VG. Vis mer