Ståle blir sjef

ULLEVAAL (Dagbladet): De som fikk med seg TV-dokumentaren om Ham-Kam forleden, er ikke mye i tvil om at Ståle Solbakken er fotballsjef ved Mjøsa. Neste gang blir han det for hele Norge.

Midtveis i en positiv VM-kvalik er egentlig ikke tida for å diskutere muligheten for ny landslagssjef, men norsk fotball trenger en debatt om hvilke prinsipper sporten skal følge.

Og Ståle Solbakken er en prinsippenes mann.

SANNSYNLIGVIS kommer Åge Hareide til å jobbe med det norske fotballandslaget i flere år framover. Det er bra. Han har tatt tak i klare svakheter utenfor banen og skapt et miljø i gruppa som i seg selv kommer til å løfte fram gode sportslige prestasjoner.

Rent taktisk har ikke opplegget vært like klart. Hareide presenterte seg selv som en kontrast til Drillo-tenkningen som har preget landslaget i godt over et tiår, men underveis har ikke det nye alternativet vært like enkelt å se.

Kanskje er det like greit.

FOR BARE halvannet år etter at Drillo-fotballen og alt dens vesen ble pepet ut av styrerommet på Ullevaal Stadion, startet Tippeligaen med gamlesjefen tilbake på landslagsarenaen og en av hans trofaste disipler som kveldens vinner.

Mens mange av klubbtrenerne etter linjeskiftet passet på å sverge avstand til Drillos idealer, var Ståle Solbakken herlig kynisk da han startet oppbyggingen av Hamar-klubben før fjorårssesongen.

Han ville først og fremst spille den fotballen som var best for å vinne.

Og da lønner det seg fortsatt å ta med seg mye fra Drillo.

AKKURAT DET har trenerprofilene i internasjonal fotball gjort de siste åra. Vektlegging av maks tempo i lengderetning er blitt mye klarere.

Det er greit å bruke hundretalls millioner på spillere som kan holde ballen i laget i timevis, men resultatene kommer fortere for de lagene som skjønner at alt avgjøres i sekundene rett etter at ballen er erobret.

Chelseas ekstreme tempo i lengderetning mot Bayern München sist uke er et ok eksempel. På et av verdens dyreste klubblag er det lett å se at treneren skjønner hvor kostbare nettopp overgangssekundene er.

DEN SAMME tenkningen var det glimt av på TV-skjermen fra Briskeby. Hjemmelagets fart i lengderetning langs bakken rett etter Vålerengas utlikning, avgjorde kampen.

Det er ikke tilfeldig.

Ståle Solbakken er en av de tydeligste tilhengerne av denne prioriteringen i Tippeligaen, og han har kraft til å få det som han vil.

De treneregenskapene gjør at lille Ham-Kam vil greie seg brukbart i år også.

DEN STORE seieren krever større ressurser. I så måte har Kjetil Rekdal fortsatt sine ord i behold etter at han i gårsdagens Dagblad hevdet at Ham-Kam aldri ville vinne noe med Geir Frigård på laget.

Vel var Geir Frigård viktig for en deilig seier over storbyen, men etter en enslig serierunde er ingen ting vunnet.

Kanskje bortsett fra påminnelsen om at taktisk klarhet fortsatt teller i pengespillet fotball.

DER KOMMER også utfordringen for landslaget til lille Norge, som i kraft av våre få millioner alltid stiller med begrensede menneskelige ressurser.

Effektiv fotball er og blir en nødvendighet for å lage fotballglede i et lite land.

Det gjør at Ståle Solbakken snart blir en ettertraktet sjef.

DRILLO FÅR også en hyggelig sesong. Ironisk nok var det vrient å se fotballsynet hans igjen i FFK. Før pause var det få rettvendte initiativ og knapt et løp i bakrom rundt oppspillspunktene Markus Ringberg og Øyvind Hoås.

Etterpå ble det bedre, men mest fordi årets FFK-utgave stiller med langt bedre enkeltspillere enn da de startet comebacket sitt i norgestoppen sist vår.

Desto morsommere blir det når også Drillos lag begynner å spille riktig fotball.