Stappmett i Moldova

Mens norsk klubbfotball slår alle rekorder, er det nye landslaget foreløpig bare på vent hos folk flest.

CHISINAU (Dagbladet): I tre dager er fotballandslaget på et kjapt røvertokt i Moldava. Fort inn og raskest mulig ut med seier. Ingen ting annet teller når de beste fotballmenn fra Europas rikeste land setter sine høyt betalte knotter på jorda til Europas fattigste land.

Det blir et par dager med kontraster før toktet er over.

Kontraster er nyttig. De hjelper oss å se.

Om ikke noe mer viktig enn et fotballandslag å være stolt over.

I MOLDOVA er det viktig nok. I en av de yngste europeiske nasjonene er det foreløpig ikke så mye å juble for.

Eller som reiseguiden Lonely Planet sier det med et understatement:

- De fleste som havner her, kommer i forbindelse med et besøk til Romania.

For de som bor her og navigerer hverdagslivet uten Lonely Planet, blir kontrastene desto klarere. Moldovas beste menn kan forvente at levealderen så vidt bikker 60 år.

Tjue år mindre enn den livslengden vi håper på - det er den virkelige fattigdomsgrensen i Europa.

KANSKJE er det derfor Moldova foreløpig er et land nesten uten fester. Det er fridager for å markere vinhøsten, språket og seieren i andre verdenskrig, men fest bare 27. august - dagen da Moldova i 1991 ble løsrevet fra Sovjet.

Seinere har det mest vært slit. Overgangen fra en sovjetisk republikk til selvstendighet ga økonomisk kaos. Som jordbruksland uten egne energikilder, er Moldova prisgitt den globale økonomiens tilfeldigheter.

De vipper sjelden i de fattigstes favør.

DET GJØR neppe kampen i morgen heller. Også på fotballbanen er som regel de rikeste mot de fattigste rått parti.

Men denne gangen har dem rike også sitt lille luksusproblem:

** Hvordan begeiste de som allerede er stappmette?

Norsk landslagsfotball under Åge Hareide skulle være et begeistringsprosjekt, men nesten halvveis i VM-kvalifiseringen er det langt mellom trampeklappen.

JO DA; det var stemning på Ullevaal da Norge sist høst slo Slovenia og fikk muligheten til å nå VM-sluttspillet. Men bare måneden før ble landslaget pepet ut fra samme arena, og det med en forakt som viste at dette laget ikke umiddelbart er noen folkevenn.

Det var nettopp et slikt vennskap Hareide ønsket å skape da han overtok ansvaret for halvannet år siden. Norsk landslagsfotball skulle være noe mer enn en tolv år lang serie med gode resultater. Heretter skulle laget spre varme langt inn i de nasjonale hjerterøttene.

DET VAR et ambisiøst prosjekt, og egentlig har Åge Hareide gjort det meste riktig underveis. Med assistent Stig Inge Bjørnebye som klok medhjelper, ryddet han opp i de dummeste rikmannsfaktene i gruppa. De nyrike unge spillerne fikk en etterutdanning i alminnelig sosial trivsel, og landslagstroppen ble raskt et hyggelig reisefølge.

På banen ble det også rom for å gjøre det hyggeligere. Oppkjøringen til VM-kvaliken var en ren sjarmoffensiv med nye spilletyper som løste opp det mer eller mindre fortjente stive Drillo-ryktet som landslaget slet med.

Selv resultatene holdt da alvoret kom:

** Med 10 seirer, 6 uavgjorte og bare ett tap på 17 kamper, har Hareide en trenerstatistikk som overgår alle forgjengerne.

Men laget hans er ennå ingen publikumsfavoritt.

MENS FORVENTNINGENE til den norske klubbfotballen slår alle rekorder, er landslaget foreløpig knapt på vent.

Da TV 2 overførte treningskampene mot Bahrain og Jordan i januar, var seertallene så lave at det var umulig å tro at dette laget kjemper for VM-spill.

Dagens landslag skaper ingen feber som da Drillos nærmet seg sitt første VM-sluttspill. Siden den gang er norske tilskuere blitt for mette på all mulig sportssuksess.

Nå skal det mer til enn en seier over de fattigste for å begeistre.