Start vinner

ULLEVAAL (Dagbladet): For en som har tippet Vålerenga som seriemester, er det feigt å skifte lag en enslig runde før slutt. Men nå er det Oslo-klubben som er feigest, og de taper på det.

Det er ikke bevisst engang.

Vel er Kjetil Rekdal en kalkulerende trener som ikke risikerer mer enn det han akkurat må for å hente inn sine gevinster, men rekken av kamper uten scoringer er det ingen som ønsker.

Oslo-klubben strutter av seiersvilje, men får det bare ikke til. Vanligvis oser det testosteron rundt Steffen Iversen, Ardian Gashi, Christian Grindheim og Morten Berre for bare å ta noen av dem som ikke har gjort jobben sin på de siste fem seriekampene, og treneren selv har sjelden vansker med å sprenge tradisjonelle maskuline aggressivitetsgrenser.

Hvorfor glipper da matchball etter matchball?

I HVERT FALL ikke på grunn av en sjelden flause fra Arni Gautur Arason.

Tabben hans blir en klassiker, men den preget ikke denne kampen. VIF har fortsatt mest trøbbel fordi laget savner et avtalt angrepsspill utover det å pumpe langt mot Steffen Iversen.

Mot et RBK-mannskap som endelig har en samspilt backfirer, ble denne mangelen svært synlig.

Bortsett fra et par fine angrep via midbanen før pause, kom samtlige VIF-sjanser etter dødball. De sjansene var mer enn store nok til å score på, men det er stusselig å se en serieleder som på hjemmebane ikke har mer tro på egne ferdigheter enn at nesten alt trøkket konsentreres rundt cornere og innkast.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Særlig fordi de individuelle ferdighetene er der til å angripe på annet vis.

TAKTISK var det klasseforskjell på lagene.

RBK-trener Per-Mathias Høgmo valgte Frode Johnsen på topp for å vinne oppspillene i lufta, og hadde sørget for at midtbanespillerne kom bakfra for å utnytte disse stussene. Det ga RBK initiativet fra start.

Like smart la han om til høyt press etter VIFs beste periode kvarteret før slutt; presset bevisst fram feil i hjemmelagets forsvar og fikk bruddet som skapte 2- 0.

FOR ETT år siden ble RBK seriemestere på målforskjellen mot Vålerenga. På det tidspunktet var Oslo-klubben egentlig best.

Nå er rollene byttet om. VIF har muligheten til gull uten å score i Skien på lørdag, men trønderne har overtatt den sportslige føringen.

Jeg tror dette gir mer enn fattig trøst i Trondheim.

2005 KOMMER ikke til å bli stående som et elendighetens år for RBK. Fortsatt kan klubben bli en sensasjon i Champions League, og den siste uka har tilhengerne skimtet noe som ligner et nytt storlag.

Den nye store spilleren er der allerede.

På fire dager og to kamper har Per Ciljan Skjelbred blitt en klar kandidat til Åge Hareides tropp i VM-kvalikene mot Tsjekkia. Onsdag skygget han lenge for Brasils yndling Robinho på Santiago Bernabeu, i går løp han rundt med Christian Grindheim da VIF skulle sikre gullet.

Det siste en også stor prestasjon.

DA 18-ÅRINGEN gikk av banen minutter før slutt, fikk han en bjørneklem av treneren sin. Den var på vegne av alle oss som er glad i norsk fotball. I en sesong der vi har sett flere nye unge landslagsspillere, har vi aldri sett makan til talent som Per Ciljan Skjelbred.

Det er noe med selvfølgeligheten i valgene hans. Mot VIF gjorde han omtrent halvannen pasningsfeil på halvannen time, og det med pasninger som gjennomgående var offensive. Skjelbred har blikk som Ørjan Berg, løpskapasitet som alle turbospillerne som har preget Tippeligaen og landslaget denne sesongen, pluss fart i føttene til å skaffe seg plass i nærkamp mot hvilken som helst motstander.

Da er det bare for Åge Hareide å fortsatt satse ungt i de to playoff-kampene.

I DEN troppen følger Skjelbred i så fall årets kometer Kristofer Hæstad og Christian Grindheim. En av de to kameratene kommer som seriemester.

Når det vipper mot Hæstad og Start igjen, er det bare fordi sørlendingene i hvert fall scorer.

Tross alt er det ok å få en norsk seriemester som kan lage mål.