Steffen - en glad gutt

Steffen Iversen ble tatt med tang. Slik man gjerne gjorde det med tøffe gutter på syttitallet. Som seksåring betrodde Steffen til mor at han skulle melde seg inn i Rosenborg og landslaget den dagen han ble stor. I dag er Steffen bare en glad gutt.

- Han ville jo ikke ut den gangen. Det var et skrekkøyeblikk, skoggler Bente Iversen.

Mammaen til Steffen husker godt dagen den førstefødte kom til verden. Den 10. november, klokka 14.42 på ettermiddagen slapp den førstefødte taket. På Ullevål sykehus i Oslo. Trønder-Iversen ble boende i hovedstaden i sine fire første leveår. Mens pappa Odd spilte ball i Vålerenga. Det var her fotballkarrieren startet.

Drømte om RBK

Ikke bare hadde Steffen genene fra «farsan». Besteforeldrene i Oslo, Johnny og Karin Hjort Pedersen, var sentrale i Vålerenga-miljøet på 70-tallet. Steffen begynte tidlig å vanke med farens fotballvenner på VIFs treningsfelt på Valle.

- Jeg husker ikke akkurat når jeg begynte å spille fotball, men jeg hadde vel så vidt lært å gå da jeg begynte å leke med ballen, sier Steffen.

Sannheten er at han nesten ikke kunne snakke heller.

- Bakka ba, gikk Steffen rundt og ropte da han ville sparke ball.

Det gikk blant annet ut over murveggen til bestemor.

- Han kunne stå i timevis og sparke. Ofte måtte vi stagge ham når han også begynte innendørs, minnes bestemor, Karin Hjort Pedersen.

Rosenborg ble tidlig den ultimate fotballdrømmen. Og den eneste. Da Steffen var liten, fantes bare en håndfull norske proffer som var ute. Å bli proff var derfor helt fjernt. Idolene spilte i hvitt og svart, på Lerkendal.

Alltid blid

- Jeg husker jeg var maskot i en kamp RBK spilte mot Start, og da hadde jeg faktisk nevnt Bjørn Otto Bragstad som favorittspiller i kampprogrammet. Jeg har ennå ikke tort å si det til han, ler Steffen.

Latteren kjennetegner Steffen. Når man er i nærheten av gutten, får man en umiddelbar følelse av at han er gjennomført sympatisk og jordnær. Aldri sur. Som mor, så sønn, kanskje?

- Det gode humøret har han nok etter meg, ja, ler mamma Bente.

Venner for livet

Steffen er ekstremt sosialt anlagt. Han elsker å være sammen med vennene sine.

- Han mistrives og greier ikke å fungere uten et skikkelig sosialt liv. Det er alltid gøy å være sammen med Steffen. Vi kan snakke alvor sammen, men det ender alltid opp i en latter til slutt, sier bestekompis Ståle Bergmann.

Han er en av flere gamle Trondheims-kamerater Steffen pleier trofast. Kompisene betyr mye.

- Er det at du holder fast på gamle venner en årsak til at du er så jordnær?

- Selvfølgelig betyr det veldig mye at du har vennene fra lang tid tilbake. Dem kjenner jeg veldig godt, og de veit jeg hvordan er. De tar meg for den jeg er. Det er vel sånn man får venner for livet.

Steffen er selvsagt stor-fan av TV-serien «Friends» («venner for livet»). Rachel (Jennifer Aniston) er favorittvennen. Uvisst av hvilken grunn. Men superstjernenes livsstil appellerer ikke til Steffen. Alle tillløp til nykker ble skåldet av ham av Nils Arne Eggen i Rosenborg.

- Alle som opptrer som stjerner i Rosenborg blir satt på plass. Dessuten har jeg ei mor som er flink til å ta tak i deg hvis du prøver å være bajas. Da sier hun fra. Hvis hun for eksempel overhører en samtale der jeg er litt kjekkas, da får jeg høre det etterpå ja, sier Steffen.

Og ler lurt. Igjen.

Det er mamma Bente som har betydd aller mest for Steffens fotballkarriere. Som støttespiller gjennom barndommen, og som «agent» og rådgiver da Iversen gikk fra RBK til Tottenham i 1996. Utad har pappa Odds rolle alltid vært den mest spennende for de fleste journalister.

- Jeg husker det første avisutklippet med meg. Da var jeg ti år. Allerede da begynte de å sammenlikne meg med «farsan», så det har foregått noen år. Jeg ble litt smålei av det ganske tidlig.

Bente og Odd ble skilt da Steffen var sju år.

- Jeg var såpass liten, så jeg vente meg til å bare bo sammen med mora mi. Det var ikke vanskelig, sjøl om jeg selvfølgelig skulle ha ønsket at det var to stykker der. Men jeg hadde det veldig fint sammen med mamma og har alltid hatt det fint der

- Et lykkelig skilsmissebarn?

- Ja faktisk, det har gått bra, det.

Steffens forhold til pappa Odd har forandret seg mye gjennom årene. En lang periode var forholdet mellom dem fjernt og vanskelig. De siste årene har de to funnet mer tilbake til hverandre

- Jeg har tenkt litt på det å ha en farsfigur. Da jeg ble litt eldre, og «farsan» flyttet tilbake til Trondheim, så tok det litt tid før vi ble kjent med hverandre igjen. Nå er det bare topp.

- Faren din har jo har skrevet bok , og stått fram og fortalt åpent om sitt noe harde og turbulente liv. Hvordan har det påvirket deg?

- Det har liksom vært litt sånn fjernt siden han flyttet så tidlig fra mamma. Jeg leste boka sjøl da den kom, og syntes den var bra. I ettertid synes jeg det har gått veldig bra mellom oss.

Lønn som fortjent

Livet kan synes bekymringsløst og lekende lett for en 24-åring som har hobbyen sin som jobb, og kasserer inn et sted mellom seks og åtte millioner i året for strevet.

- Det er klart det å være proff blir oppfattet som det søte liv, men det er mye tøffere enn det folk egentlig tror.

Det siste året har Steffen hatt knappe 14 dager fri. Foruten de daglige treningene krever klubben at spillerne er tilgjengelige og disponible til andre oppdrag til en hver tid. I tillegg kommer pliktene med landslaget.

- Fortjener du lønna du har i Tottenham?

- Ja, absolutt. Jeg synes jeg fortjener enda mer, he, he, he.

- Du er i lønnsforhandlinger om dagen?

- Ja, og akkurat nå synes jeg at jeg fortjener mer enn jeg har.

- Er du glad i penger?

- Nja, det er alltid godt å ha litt penger ja.

- Hva bruker du dem på, bil og hus?

- Jeg har kjøpt bil ja, en BMW M3. Og jeg har jo råd til litt ekstra da, så det er alltid godt å ha det. Jeg bruker pengene på det folk flest bruker dem på. På klær og sånne ting.

- Er du kjendis i London, eller går du stort sett i fred?

- De fleste fotballspillerne i London kan gå i fred siden det er en såpass stor by. Men jeg blir kjent igjen noen ganger av fotballfans. Jeg blir aldri plaget. De hilser, og så går de igjen.

- Men du får sånne kjendis-blikk?

- Jo, det skjer, men det har jeg begynt å venne meg til. Får det oftere når jeg er hjemme i Norge. Det er jo ikke så stort her i forhold til i England. Jeg merker det ikke så mye, men kameratene som går rundt meg legger mer merke til det. Og de flirer og synes det er litt artig.

Rock og bart

Steffen er stolt over å være trønder. Han er ikke det minste flau over å si at han digger mye av den kritikerutskjelte trønderrocken. Dog av den litt eldre årgangen. Anført av trønderhelter som The Kids og Åge Aleksandersen.

- Ja, gammel Åge er kjempebra. Også den nye. «Sug mæ Myggen». Den har du vel hørt? Man bør kjøpe den plata med Åges beste. Der er det utrolig mange bra sanger. Det er liksom den gode gamle trønderrocken. Vi fra Trondheim liker det, vi.

- Ramp og «Foitball'n deinn e roind»?

- Ja, ja. Rotsækk, drible vekk. Det e' bra.

- Hva er det beste med å være trønder?

- Vanskelig å si.

- Stemmer noen av mytene om trøndere, dette med bart og hjemmebrent?

- Ja, noen av dem stemmer faktisk. Sentralt i Trondheim er det ikke så mye sånt, men litt i utkanten ser man veldig mye sånne ting.

Kanskje det er der Steffen slår seg ned om noen år. I utkanten av Trøndelag. Først skal han skyte Norge til EM-suksess. Mamma Bente har for sikkerhets skyld bedt seg fri finalehelga 1. og 2. juli. Til en langweekend i Amsterdam. For å se Steffen løfte EM-pokalen over hodet. Uten tang.

per.angel.berntsen@dagbladet.no

STEFFEN IVERSEN: En glad gutt som vet hva han vil.