IKKE PLASS TIL ANDRE: Norge dominerer langrenn totalt. FOTO:  AFP / Fabrice Coffrini.
IKKE PLASS TIL ANDRE: Norge dominerer langrenn totalt. FOTO:  AFP / Fabrice Coffrini.Vis mer

Norsk langrenn:

Stengt for alle andre

Etter måneder med vonde saker og en røff selvransakelse er Norge like sterke i sporet som før.

DAVOS (Dagbladet): Intensjonen var den beste før sesongstart:

  • Meningen var at de stolte norske langrennlandslagene heretter skulle reise ydmyke rundt i skiverdenen i håp om at alle skulle bli glad i oss igjen.

Etter to brudd på dopingreglene og de dramatiske virkningene av tung egenmedisinering, måtte våre beste kvinner og menn for all del ikke provosere utlendingene mer rundt skisporet.

Det har heller ikke denne gjengen av vennlige løpere, trenere og ledere gjort, men så var det i løypa da.

Der er det ikke akkurat ydmykt for tida.

FOR de som måtte tro at to vonde dopingsaker og en opprivende medisineringsdebatt skulle påvirke de sportslige resultatene, tok fullstendig feil. Men denne manglende forbindelsen mellom selvransakelse og sportslige resultater speiler såvisst ikke et kaldt miljø der egen suksess er det eneste som teller. Bare en vinteridrett som Norge i kraft av bredde og kultur nå dominerer totalt.

De fire presisjetunge konkurransene i Davos i helgen viste styrkeforholdet mot resten av skiverdenen:

  • Her vant Norge dobbelt i tre av øvelsene og tok totalt 8 av 12 pallplasser.

Etter tre runder med verdenscup betyr det at stillingen sammenlagt omtrent er så norsk som den bare kan bli, med Martin Johnsrud Sundby og Emil Iversen først blant gutta og Ingvild Flugstad Østberg og Maiken Caspersen Falla på topp blant jentene. I begge klassene er 5 av de 10 beste norske.

ALT dette skjer etter sommerens internasjonale regelendringer som hadde som et tydelig uttalt formål nettopp å dempe den norske dominansen. Der var altså viljen god, men uttellingen tilsynelatende begrenset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel vil stramme kvoter over tid være en fordel for sporten. I jentenes sprint var det for eksempel bare tre norske videre fra prologen. Det gir mye mer blest rundt utøvere fra andre nasjoner, selv om topplassene går til oss som før.

DET vil de gjøre lenge på tross av at det kommer flotte utfordere som den lynraske franske 20-åringen Lucas Chanavat, den nye svenske jentegenerasjonen med Stina Nilsson, det 21 år unge fartsfenomenet Jonna Sundling og den ekstremt talentfulle 19-åringen Ebba Andersson.

Spe på med det russiske skifenomenet Sergey Ustiugov (24) om han plutselig velger å trene litt mer, så blir det nok noe spenning i sporten. Likevel peker utviklingen i retning av en langvarig norsk dominanse.

FOR denne nyeste fortellingen om Norges historisk sterke grep om langrenn, er ikke lenger knyttet til enkelte løpere som Petter Northug eller Marit Bjørgen. De to var ikke engang på plass i Davos. Nå dominerer Norge med de forholdsvis unge som for eksempel Finn Haagen Krogh, Emil Iversen og Maiken Caspersen Falla; alle tre blant verdens raskeste sprintere, men med tydelige ambisjoner om å være med i toppen i sporten i år framover på alle distanser.

Og hjemme vemter en småsyk Johannes Høsflot Klæbo som har brukt sine første seniorrenn til å vise verden vinterveien. Han framstår som unntaket i en talentutvikling som mest av alt er preget av viljen til å bruke tid for å bli god, men egentlig er Klæbo ett av de beste eksemplene på at Norge forblir raskest i sporet fordi våre skitrenere kan mest. Den tålmodigheten og den kunnskapen gjør at det vinter etter vinter vil komme opp nye navn i den internasjonale eliten.

I GÅR kom Sindre Bjørnestad Skar; den 24-årige sprinteren som var juniorverdensmester for en god stund siden, hadde en pallplassering i Lathi i 2014, for så å prestere på topp nivå i fristil i flere verdenscupfinaler på rad.

Det kan fort bli VM-plass av sånt, og enda vanskeligere for utlendingene å slå tilbake i den øvelsen som var ment å hjelpe dem raskere fram i konkurransen mot Norge.

DA er det en folkekultur som må stoppes. På 30km i Skandinavisk Cup på Lillehammer i går var de 17 beste løperne norske. Så fulgte det en svenske, og så nye rekker av hardt satsende nordmenn. Beste finne ble nummer 56.

Det er den skjevheten i rekrutteringen i det som skulle være nordiske grener, som gjør at Norge i verste fall bare vil få sporadisk konkurranse av naboene i år framover.

Det gjør det pent sagt krevende å framstå som ydmyke i sporet.

Da blir det desto viktigere utenfor.