Stensbøls store hemmelighet

I 10 år har Olympiatoppen vært synonymt med gullmedaljer. Men spør toppidrettssjef Bjørge Stensbøl om hans største suksess, og han bare gliser. Glidprosjektet er den norske vinteridrettens best bevarte hemmelighet.

Det du har sett utspille seg på skiarenaer gjennom 90-tallet startet i en garderobe, etter at Vegard Ulvang ble beste nordmann med fjerdeplass på femmila i Calgary 10 år tilbake.

Der tok OL-president Arne Myhrvold regien etter en olympisk flopp, og med Olympiatoppen som verktøy fikk toppidretten den formen vi kjenner.

Kortversjonens stikkord er stram organisering, dramatisk økte treningsdoser, utvikling av støtteapparat og sponsor-pool, og erkjennelsen av at en padler kan noe som gjerne gjør en langrennsløper bedre.

Men det er et langt sprang fra de første plansjene med toppidrettens husregler til det forskningsarbeidet som kan delforklare resultatene i Nagano.

Tjukke permer

Nå plukker Olympiatoppen litt herfra og litt derfra, og med en salig blanding av SINTEF-målinger og visjonene til en sportsforhandler fra Hokksund har skiløpere vunnet sekunder.

Olympiatoppen har brukt mellom seks og sju millioner kroner på studier av hvilken skisålestruktur som gir best glid.

Stensbøl har tjukke permer fulle av målingsresultater, men gir deg ikke tallene.

Bare en pekepinn: Vladimir Smirnov hadde flere minutter dårligere glid enn de norske løperne under femmila på Lillehammer i 1994, ifølge målingene. Han slo beste nordmann med halvannet minutt. Selv med uttelling på bedre feste, forteller glid-tallene en historie om Smirnovs løp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med det utgangspunktet kan du bryte prosjektet ned i sine enkelte deler et helt vanlig år.

Som i 1996: Utprøving av måleutstyr, utvikling av ny sålestruktur, bytte av såler, testing av metningsvoks, glidmålinger i Trondheim og Hakuba, et doktorgradsarbeid om emnet, og en værvarslingstjeneste som har gjort Meteorologisk Institutt til en del av OL-troppen.

Rare greier

Det er ikke like enkelt som under patruljeløpet i St. Moritz-OL i 1928, der løytnant Ole Reistad kommanderte «samling i bånn» og det norske laget tok inn seks minutter i en forrykende utforkjøring.

Nå kan triumfer forklares med alskens forskjellige utgangspunkt: Glid, smøring, høydeforberedelser, ja, noen vil til og med påstå at det er utøveren sjøl som avgjør.

- Ski er rare greier, sier sjefssmører Magnar Dalen, og det er ingen dårlig konklusjon når ære skal fordeles.

Kanskje derfor kommer oppdagelsene fra de forskjelligste størrelser:

  • Olav Stuveseth og hans steinsliper på Hokksund, utviklingen av skøyteteknikk som foregikk inne i det mer enn kreative hodet til Halldor Skard, eller v-stilen til pinsevennen Jan Boklöv, konstruert under trening i Falun i 1985.
  • Olympiatoppens prosjektliste favner fra spilleanalyse i sandvolleyball via etterundersøkelse av korsbåndskader hos håndballspillere til glidprosjekt og høydetreningsteorier som sannsynligvis vil avgjøre OL i Salt Lake City.

Like gjerne som i mer dannede former:

Ikke så dum

Det kan være rett eller galt, men det sneier borti årsaken til at en debatt om høydehus får handle om at Vebjørn Rodal var teit fordi han i en tabloid tittel kritiserte Dæhlies metoder.

Rodal er alt annet enn dum.

Men den artikkelserien Dagbladet har hatt gående denne uka, indikerer at OL-vinnerens treningsmodell danner mal for stadig færre.

For nå kåres ikke vinnerne bare utfra hvem som har størst talent, trener mest og konkurrerer best.

Det hjelper også å forske smartest.