Stilforvirret åpning av Nagano-OL

Nagano (NTB-Bjørn Veseth): Med global karaoke, koreografert linjegymnastikk, vaggende sumobrytere og landbruksritualer feiret Nagano åpningen av de 18. olympiske vinterleker lørdag.

Det ble en stillestående, stilforvirreet og gjespende kjedelig forestilling hvor bare deltakernes innmarsj i et snøbart baseballstadion minnet om at det er vinteridrettsleker som starter.

  Stemningen blant de vel 40 000 var høflig og passiv, som om de tilstedeværende fortsatt var døgnville og helst ville vært i sine lakenposer.

Masseteater

Åpningsseremonier er masseteater. Manus og aktører er gitt, men regissøren kan innenfor rammene legge inn opptredener og smi en forestilling rundt noen tema.

  Det var nettopp dette Bentein Baardson lyktes så godt med for fire år siden i Lillehammer. Som vi nordmenn alltid gjør når utlandet fokuserer på oss, gjorde Baardson norsk folkekultur til åpningens tema, men derfra kunne han øse av tradisjoner, trolldom og skiakrobatikk i en forestilling som blendet og begeistret med sin geniale utnyttelse av unnarennet i Lysgårdsbakkene.

  Et slikt utgangspunkt hadde ikke Keiti Asari, også han teatermann. I mangel av noe annet, grep han til ritualer fra Nagano-regionens landbruk, selv om dette normalt er seremonier som holdes etter at snøen har smeltet. Sumobryting er en fascinerende idrett, men det er uansett vanskelig å se hva de bleiekledte fettbergene har i et vinter-OL å gjøre.

UNICEF-tablå

Disse innslagene hadde likevel en viss verdighet, men også den gikk tapt da seremonien fortsatte med «When Children Rule the World», hvor et par hundre skolebarn i søte kostymer laget et tablå som minnet om utallige UNICEF-regisserte opptredener på FN-dagen, til en slapp Grand Prix-låt av Andrew Lloyd-Webber.

  Deltakernes inntogsmarsj er blitt en slags global motekonkurranse i vinterkonfeksjon, som de fleste deltakerne ikke gidder være med på, men som lederkorpset elsker. Espen Bredesen, som risikerer å bli den første norske flaggbærer som ikke får delta i mer enn innmarsjen, ledet en begrenset norsk tropp, som utmerket seg ved å se mer amerikansk ut enn amerikanerne.

Beatles bedre

Avslutningen med Beethovens «Ode til Gleden» var storslått, men den globale karaokeformen, hvor selv ikke det japanske koret var til stede på stadion, reduserte publikum på åpningsseremonien til tv-seere.

  Men så hevdes det jo alltid at åpningseremonien først og fremst er en forestilling for tv. I så fall er ikke satellitt-synkronise rte konserter noe nytt, men det ga et større kick da Beatles gjorde det samme med «All You Need Is Love« for 30 år siden.

  Det beste man kan si om åpningsseremonien er at den ble gjennomført med japansk presisjon. Så får man håpe at det samme etterhvert vil gjelde trafikkavviklingen.

Sumo-bryter