Stopp kjeften på Kaiser Franz

TYSKERNE HAR et landslag som bare kan bli elsket av dem selv. Og knapt nok det. Vi andre nøyer oss med å registrere Tysklands finaleplass med en blanding av respekt og beundring - samtidig som vi kveler en gjesp foran den store finaledagen og beklager at Franz Beckenbauer ikke har samme evne til å stanse lyder som vil ut av kroppen.

KAISER FRANZ er blant dem som ikke har maktet å kommentere den tyske framgangen med annet enn surmaget kritikk. Antakelig handler det mest om misunnelse. For Rudi Völler har fått mer ut av denne årgangen tyske VM-spillere enn Beckenbauer selv klarte.

  • Det er en større trenergjerning å komme til VM-finale med Tyskland i 2002 enn det var å komme dit i 1986 og 1990, slik Beckenbauer klarte.

VÖLLER HAR ingen Karl-Heinz Rummenige. Han har Marco Bode. Og Völler har heller ingen Jürgen Klinsmann. Han har Oliver Bierhoff. Hvor mange mål scoret han egentlig i VM-kvalifiseringen? Helt riktig: Ingen.

Og slik kan man fortsette å hente fram tyske fotball-legender fra Beckenbauers sjefstid og sammenlikne dem med Völlers grå masse: Lothar Matthäus, Pierre Littbarski, Andreas Brehme, Thomas Hässler og - ikke minst - Rudi Völler selv.

TYSKLANDS FRAMGANG handler ikke om enkelte stjerner eller gylne årganger med spillere. Tvert imot. Det er bare de leie forfallene før VM som har justert den høye gjennomsnittalderen. Og Völlers lag er like profilfattig som fargeløst.

OLIVER KAHN er den største stjernen. Han hadde sikkert kost seg med et måltid gråstein sammen med dobbeltgjengeren fra Ivo Caprinos eventyrverden. I går var det visstnok et tv-kamera som fanget opp et smil fra Kahn på vei ned i garderoben. Men det tyske fotballeventyret hadde vært over uten ham - uansett hvor lite han smiler og uansett hvor mye han dytter æren over på resten av laget. Han er jo tross alt kaptein.

MEN KAHN HAR også mye rett. Mer enn noen gang framstår Tyskland som det store kollektivet. Die Mannschaft. Før VM så Völler for seg en sentrallinje i laget med Kahn, Nowotny, Ballack og Deisler. Nowotny og Deisler kom aldri til VM på grunn av skader. Og stakkars Ballack må sitte på tribunen og se finalen han skjøt Tyskland til.

  • Det forteller mye om Völlers arbeidssituasjon at to fra sentrallinja var ute før VM startet, og at den tredje er borte før finalen. Bare Kahn er igjen.
  • Det forteller enda mer om dette tyske laget at forfallene neppe har påvirket prestasjonene så langt. Og sikkert ikke vil gjøre det i finalen heller.

DEN VIL NEPPE bli husket for målene eller moroa. I beste fall for spenningen. Tyskland er så tunge og organiserte at de klarer å legge premissene for enhver fotballkamp. Som mot Sør-Korea i semifinalen. Særlig gøy blir det aldri. Sånn sett speiler Tysklands finaleplass hele VM-sluttspillet.

For det er dette vi husker:

  • Dommertabbene, et par av forhåndsfavorittenenes tidlige farvel, vertsnasjonen Sør-Koreas energiske avansement til semifinalen - og dermed ytterligere noen dommertabber. Ikke de uforglemmelige kampene, de eminente enkeltprestasjonene eller de nye stjernene på fotballhimmelen.

MED MINDRE VMs andre semifinale skal gjøre noe med hukommelsen vår. Tyrkia- Brasil har mange av klassikerens elementer: individualistene, temperamentet, alvoret, den offensive innstillingen og den enorme fotballhistoriske forskjellen.

Og hvis VM fortsatt er VM, så vinner vel Tyrkia.