DU trenger ikke være i tvil om at Gianni Infantino; sjef for det internasjonale Fotballforbundet (FIFA) har hånda langt ned i styrrommet til afrikansk fotball.
Bare et par måneder før dette verdensmesterskapet var Infantino på plass under sluttspillet i jentenes Africa Cup i Tanzania, for å velsigne Afrikas nye Superliga. Det skjedde på et internt møte med den afrikanske fotballpresidenten Patrice Motsepe.
En tilsvarende serie ble stoppet i Europa for halvannet år siden gjennom et grasrotopprør. Da var Infantinos rolle diffus, selv om han utad presenterte seg som en sterk motstander..
På bakrommet denne gangen var han taktisk klokere. Den afrikanske Superligaen blir ikke en lukket selskapsforening for de rikeste klubbene. Et par dager seinere vedtok de afrikanske lederne et opplegg for ligaen med omtrent en milliard kroner i premiepenger.
På papiret er alle de 54 medlemsnasjonene i det afrikanske fotballforbundet (CAF) lovet en del av disse pengene.
I blant er slike avtaler ikke verdt mer enn papirer de er skrevet på. Men denne gangen er det snakk om en forsikringspremie for Gianni Infantinos presidentmakt.
Og plutselig har det store skjedd på banen.
FOR noe stort større enn at Marokko alene sikret plassen i semifinalen i VM og sendte Ronaldo og Portugal gråtende ut av VM, er det ikke mulig å tenke seg i afrikansk fotball.
Etter at Egypt ble invitert som en tilnærmet raritet i 1930, var nettopp Marokko det første afrikanske landet som kvalifiserte seg til et VM-sluttspill. Det skjedde så seint som i 1970.
Siden har afrikanske VM-deltakere helst blitt ledet av europeiske trenere, men ikke nå:
- Det marokkanske laget som i går svinebandt en revansjelysten Cristiano Ronaldo og nesten all annen portugisisk fotballkunst, hadde lært sitt felles forsvarsarbeid av sin egen trener.
47-åringen Walid Regragui kommer rett fra jobben som klubbtrener i hjemlig serie, og har aldri jobbet internasjonalt før han overtok landslaget som en nødløsning for tre måneder siden.
Etter det har Marokko sluppet inn ett mål på 8 kamper, og er blitt det gjerrigste laget i VM.
Knust etter sjokk-exit
SÅNT krever lederegenskaper og dyp kunnskap om sporten:
- Hvis du kan dette, så kan du det. Hvis du ikke kan det, så kan du det heller ikke. Akkurat det har ingen ting å gjøre med det å være arabisk, sier Walid Regragui selv om sin rolle som afrikansk pioner i fotball-VM.
Det kan ikke sies riktigere.
Men dette har såvisst ikke vært fotballens språk.
INGEN er blitt unyttet så systematisk av internasjonale fotballedere som Afrika. Dette kontinentet har spilt hovedrollen i forandringen av fotball til et globalt pengespill styrt av en eneveldig leder. Samtidig har spillet om de afrikanske stemmene blitt sportens største svindel.
Det startet tidlig på 1970-tallet da den brasilianske presidentkandidaten Joao Havelange brukte datidas superstjerne Pele som stemmesanker i valgkampen for å overta makta i FIFA.
De to dro rundt i Afrika og knyttet vennskapelige og økonomiske bånd med de lederne som skulle stemme på den kommende FIFA-kongressen.
Fotball-VM ryker
OGSÅ dengang var det all grunn til å skifte FIFA-president. Den sittende presidenten; den tidligere britiske fotballdommeren Stanley Rous, var blitt en gammeldags koloniherre. Han kjempet for fortsatt hvit makt over Afrika.
Slik var det bare å applaudere Joao Havelange, men ingen grunn til å heie fram det som skjedde med hver eneste av de gutta som fikk denne tilnærmet eneveldige fotballmakta:
- En etter en ble de alle tre forblindet av sin egen posisjon og mulighet til å skaffe seg penger.
Brasilianeren Joao Havelange, sveitseren Sepp Blatter eller Gianni Infantino som nå fra det nye hjemlandet Qatar, liker å kalle seg italiensk. Tre ulike fasader, men et forstemmende likt innhold. I fotball kjenner grådigheten ingen landegrenser.
Nå tar de ham
DEN type autoritær ledelse trives best når det er total ubalanse i selve maktforholdet. I tiår var de nasjonale afrikanske fotballederne personlig avhengige av FIFA-presidenten. De spiste bokstavelig talt av hans hånd.
Slik er bordskikken fortsatt i den globale fotballen, selv om pengestrømmen i FIFA er blitt lettere å følge. Derfor er det avgjørende å styrke Afrikas egen fotball. Gjøre den mer økonomisk bærekraftig.
Selvsagt vil de store nye inntektene som kommer med Marokkos suksess og en afrikansk Superliga, friste til mer økonomisk mislighold. Etter å ha reist noen år og sett de tildels sørgelige restene av FIFAs pengebruk på dette kontinentet, er det vanskelig å tro noe annet.
Men suksessen hjelper alle de afrikanske statene til å rette opp litt av det skjeve maktforholdet til de gamle koloniherrene.
DET var dette som skjedde på banen i går. Marokko slo kolonimakt nummer to. Først ut med Spania, så det samme med Portugal.
Disse to landene bærer noe av fotballens aller beste sportslige kultur. Begge har forlengst skaffet seg ferdigheter som gjør at de i tiår har preget både EM og VM.
Nå er det Marokkos egen fotballhistorie som bærer. Som gjør at folk både i de arabiske landene og Afrika kan rette ryggen fordi deres desidert mest populære sport er blitt utviklet til å vinne mot de aller flinkeste.
VM-drømmen knust: - Ille
NETTOPP den sjansen kommer også i semfinalen mot Frankrike; det som nå etter seieren i den drivende, spennende kampen mot England ser ut som VMs beste lag
Samtidig er dette et oppgjør mot Marokkos tidligere herrefolk. Igjen skal et afrikansk lag slå nedenfra. men det er blitt mye lettere.
Uansett resultat på onsdag, er den historiske barrieren allerede brutt. Afrika har til slutt fått eget topplag i VM, og med det en helt ny jevnbyrdig posisjon i internasjonal fotball.
Da får de selv også en ny mulighet til å stoppe jukset med Afrikas stemmer i FIFA.
Kolonitida er slutt også på banen.
Fotballen er blitt deres egen sport.
