IDRETTENS egen åpenhet rundt vektproblemer og spiseforstyrrelser kan gi et avgjørende bidrag for å begrense denne folkesykdommen. Modige, personlige fortellinger som de fra Vibeke Skofterud og Kristin Størmer Steiras om sine egne vansker med å spise riktig, gjør det lettere å ta effektivt tak i ett av toppidrettens største helseproblemer.
I går la doktorgradsstipendiat Marianne Martinsen fram svært positive resultater fra en systematisk satsing hos alle landets idrettsgymnas på å fronte denne helsetrusselen:
•• Gjennom langvarig og målbevisst jobbing med unge utøvere er det mulig å stoppe utviklingen av spiseforstyrrelser.
I beste fall blir dette første store landsomfattende forsøket starten på å gjøre slikt forebyggende helsearbeid integrert i selve undervisningen på disse skolene.
I UTGANGSPUNKTET ble utbredelsen av spiseforstyrrelser kartlagt blant elever i første klasse på de videregående skolene. Som i tidligere undersøkelser fant man relativt flest elever med symptomer på denne sykdommen blant de som gikk i vanlige skoler. Likevel var selve sykdommen mest utbredt i det tøffere konkurransemiljøet på de ulike idretts -og skigymnasene:
•• Der hadde 14% av jentene og 3% av guttene allerede utviklet spiseforstyrrelser.
Andre ledd av dette arbeidet foregikk gjennom et helt skoleår med konsentrert jobbing med problematikken i forsøksgrupper på alle idrettsgymnasene. Disse elevene ble satt på et program med forelesninger, gruppearbeid og ulik bruk av sosiale medier for å styrke selvfølelse samt forståelse og mestring av sin egen helse. I denne gruppen hadde ingen av elevene utviklet spiseforstyrrelse ved skolestart.
Resultatet av denne konsentrerte satsingen var formidabelt:
•• Blant de rundt 300 elevene i forsøksgruppa, var det ingen som i løpet av dette skoleåret utviklet spiseforstyrrelser.
I den tilsvarende store kontrollgruppa ved idrettsgymnasene var det i samme tidsrom åtte elever som fikk sykdommen.
DETTE forsøket er det første som er blitt gjennomført blant så unge utøvere, og er et nytt eksempel på den satsingen som norsk idrett nå gjør for å få kontroll over den utbredte spisevegringen. Flere av de mest populære idrettsutøverne som Cecila Brækhus og Øystein Pettersen bidro underveis i dette holdningsarbeidet.
Samtidig begrenser idretten muligheten til å konkurrere mens du er syk. På sin forskningskonferanse i går la også Olympiatoppen fram innstramninger av de ganske nye retningslinjene for behandling av topputøvere som sliter med sykdommen. Heretter skal det gå minst tre til fire uker før en utøver som har fått konkurransenekt, kan konkurrere igjen.
DET var nettopp Kristin Størmer Steira som ble stoppet av langrennsledelsen sist februar med begrunnelse i disse retningslinjene. Hun var for lett og hadde for lav fettprosent etter å ha slitt sosialt etter et samlivsbrudd. Problemet ble ikke identifisert som en spiseforstyrrelse, men som en vektforstyrrelse. Selv oppsummerte hun erfaringen med å bli utestengt slik i Dagblad-intervju i sommer:
_Jeg lærte mye. Ikke minst at jeg skulle gitt meg med konkurranser lenge før jeg ble nektet å gå. Jeg skulle tatt signalene tidligere.
Så enkelt og praktisk går det også an å fronte problemet med spiseforstyrrelser blant de mest utsatte idrettsjentene i puberteten.
Bare vi hele tida tør å prate om det.
