Endelig suksess igjen for norsk hoppsport

Stoppet anonym hets

Iblant blir vi totalt blinde midt i all framgangen for norsk idrett.

BETENKT: Mye motgang for Alexander Stöckl i vinter, men ikke mer enn at han absolutt er rett mann til å fortsette arbeidet med utviklingen av norsk hoppsport. Egentlig er dette en sport i fllott framgang. FOTO: Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix.
BETENKT: Mye motgang for Alexander Stöckl i vinter, men ikke mer enn at han absolutt er rett mann til å fortsette arbeidet med utviklingen av norsk hoppsport. Egentlig er dette en sport i fllott framgang. FOTO: Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix.Vis mer

LENGE før hoppernes motgang i Seefeld-VM, boblet sosiale medier av anonym skadefryd over en vinter med trøbbel i bakken for de norske gutta. Så kom nederlagene i lagkonkurransen og begge de individuelle rennene for det som sist vinter var sportens beste herrelag, og til slutt det obligatoriske spørsmålet om treneren. For var Alexander Stöckl den rette til å skaffe oss suksess igjen?

Det både var og er han.

Hoppledelsen var forbilledlig tydelig i disse dårligste VM-dagene. Bare halvannen uke seinere er det lettere å skjønne hvorfor. Den bevisste norske hoppsatsingen stoppet jo ikke opp med en skade på laget stjerne og noen måneder med varierende resultater.

Ingen fare i det sportsmiljøet; altså, men den korte veien mellom fjorårets suksess og nådeløs kritikk er i seg selv utfordrende for oss som sportsnasjon.

Er det så lite motgang som skal til for å vende hjemmepublikummet mot et av vinteridrettens beste norske treningsmiljøer?

NETTOPP den raske negativiteten fikk hoppsjef Clas Brede Bråthen til å ta øyeblikkelig tak i problemet. Og det i riktig rekkefølge. Det var kritikerne det var noe i veien med. Ikke hopperne hans:

- Jeg vil ikke si at det er ubehagelig, svarte han rett før VM-starten på spørsmål fra Dagbladet om presset og vendte fokus fra sport til den lille, utspekulerte negative delen av hjemmepublikummet:

- Det er mest ubehagelig å tenke på hvor stusslige de menneskene som henger ut utøvere som prøver som best de kan, egentlig må ha det.

DEN norske hoppsjefen er kjent for å gi tydelige beskjeder til de som trår sporten hans på tærne. Det har gitt noen smeller underveis, men mest har det løftet et ganske lite hoppmiljø til et nytt nivå.

Det var derfor hoppgutta midt i all motgangen så seint som i januar på den årlige Idrettsgallaen ble kåret til "Årets Lag" i norsk idrett. Det bør være forklaring bra nok på at Stöckl og gjengen hans holder. Toppidretten kan muligens være brutal, men du går ikke fra en slik utmerkelse rett til det udugelige på et par uker.

Det ble vi minnet om i går da Robert Johansson sørget for den andre norske seieren i Holmenkollen på rad etter at den nå skadete stjernehopperen Daniel Andre Tande vant i fjor.

SIST gang det skjedde var i 1971 og 1972. Begge ganger med legendariske Ingolf Mork som dessverre døde så tidlig.

Siden disse seierne har hoppresultater på samme vis som skøytetider forsvunnet fra den norske allmenndannelsen. Disse to tidligere nasjonalidrettene er blitt til nisjemiljøer som midt i den eventyrlige norske idrettsframgangen må kjempe om oppmerksomhet i mediene for hvert eneste toppresultat. Det er ikke lenge siden hoppsjef Bråthen selv skjelte ut NRK fordi statskanalen etter hans mening ikke utnyttet senderettighetene sine til å få fram den sterke internasjonale utviklingen i kvinnehopping.

Men nettopp fordi hopperne ikke lenger automatisk er toppoppslag, er det viktig for oss å se de riktig:

  • Egentlig har denne sporten aldri vært bedre i Norge.

Når hopp nå er tilbake med en slags stabilitet også for gutta, er det for første gang i følge med et sterkt jentelag.

SEEFELD-VM ble jo mest en opptur for norsk hoppsport på grunn av Maren Lundbys gull, bronsen til jentelaget og samme valør på medaljen i mix-konkurransen. For det hopplandslaget som tidvis er blitt hånet på sosiale medier, er tilbake som et komplett lag med konkurransekraft både i herre -og kvinneklassen.

Bak denne framgangen ligger det tydelig ledelse og satsing på en kunnskapslinje med en mest mulig enhetlig forståelse av hva som over tid bygger gode hoppere.

Både Robert Johansson og Maren Lundby er eksempler på det. Robert gjennom den tålmodige oppbyggingen av fysikk til å mestre så ekstreme forhold som de i Holmenkollen på lørdag; Maren som det første produktet av den bevisste jentesatsingen. De er to svært selvstendige, voksne utøvere i et treningsmiljø som hjelper fram hele mennesker.

Nå er de begge favoritter gjennom denne uka til å vinne Raw Air; den nye, flotte hoppkonkurransen som i seg selv viser riktig utvikling i en sport som her hjemme lenge brukte for mye krefter på å prate ned hverandres framgang.

FOR selv om det alltid er mulig å finne unntak, er det en fellesnevner i de siste åras enestående brede norske idrettsframgang:

  • Når kunnskap blir raust delt, skapes det en ekstra kraft

Det er slik skiskyttermiljøet har utviklet seg med Ole Einar Bjørndalen til det strålende nivået vi ser hver dag i VM, selv om han etter noen tiår på landslaget også likte å få gjort mye av treninga alene. Og det er slik norsk langrenn ved hjelp av en klar, felles treningsfilosofi er blitt historisk dominerende.

DET er derfor hoppmiljøet skal verne om den utviklingen som har foregått rundt Alexander Stöckl. Den skjer i en utstyrssport som er i rask forandring, og som krever at toppmiljøet er åpen for disse endringene. Men mest av alt krever det raushet, lojalitet og en forståelse av at der er felles jobbing som gjør god norsk idrett best.

Selv etter denne flotte norske vintersportshelgen, var det ikke på arenaene at det ble tydeligst vist. I går kom den viktigste norske prestasjonen inne på Fotballtinget i Oslo der et overveldende flertall sto opp for vår egen måte å drive idrett på. Med 170 mot 37 stemmer sa Tinget nei til et prøveprosjekt som kunne slippe til private aksjeselskap i Eliteserien og 1. divisjon for menn og Toppserien for kvinner.

Tilhengerne av å erstatte medlemsstyrte klubber med kapitalstyrte A/S, våget ikke engang å gå opp på talerstolen for å begrunnet dette angrepet på den norske idrettsmodellen. Der var det bare den vennlige fotballpresident Terje Svendsen som pliktskyldigst framførte styrets argumenter for å invitere til en politisk debatt om temaet.

DET var synd. For det er en felles feighet mellom anonyme angrep på sosiale medier og manglende åpenhet om hvem som skal bestemme over idretten vår.

Takke meg til Henrik Kristoffersen som er tydelig på hvorfor han bryr seg mest om seg selv når han og pappa Lars utfordrer den norske fellesskapsmodellen i ei tid da det jo er denne tenkningen som oppnår eventyrlige resultater:

- Sannheten er at vi krangler, sa Henrik i et ærlig intervju med oss i Dagbladet lørdag, og utdypet splittelsen som fortsatt er uløst på alpinlandslaget.

Da vet vi i det minste hva vi skal være uenige om.