Ståle Solbakken og Åge Hareide. Boikott Qatar-VM og Pride.

Støtter desperat trener

Ståle Solbakken forlangte endring. Nå blir hans tøffe linje fulgt av stadig flere i fotballen. Det merket Åge Hareide.

TYDELIGE KRAV FRA TRENEREN: Ståle Solbakken forklarete t-skjorteprotesten til landslaget mot VM-arrangør, Qatar. - Fotballandslaget kan ikke redde verden, presiserte den nye landslagstreneren dengang. Siden har han likevel prøvd. Vis mer
Publisert

Fotball-EM 2021

EM-program

FØR han hadde ledet en eneste kamp som ny landslagssjef for Norge, startet Ståle Solbakken tidlig i mars sin høyst personlige politiske kampanje mot det skandaløse fotball-VM i Qatar:

- Det er ikke sikkert Terje Svendsen (fotballpresident) er så glad for å høre det, men jeg kommer til å gå over kanten i desperasjonen for å få frem dette her, sa han på et diskusjonsmøte som Fotballforbundet hadde om boikott-spørsmålet:

- Jeg har tro på at vi kan få til en bevegelse. Det er ikke lenge siden «Black lives matter» gikk som et tog gjennom idrettsverden, fortsatte Solbakken, og la til:

- Vi vil gjerne gå først, sånn at noen ser hva vi driver med.

Sånn ble det. I våres fikk herrelandslaget mye mer oppmerksomhet internasjonalt rundt de tydelige protestene mot Qatar enn resultatene på banen.

Og slik blir det fortsatt selv om det ekstraordinære fotballtinget sist helg sa nei til norsk boikott.

For de sa samtidig et klart ja til Ståle Solbakkens krav om at idretten må bry seg om mer enn resultatlistene. Som for eksempel å markere med regnbuefarger på en EM-stadion at fotballen er for alle.

DENNE nye bevisstheten på å stå opp for fotballens verdier, ble tydelig i avslutningen av tinget sist søndag. Da var boikottvedtaket klart, og tida inne for å vise at alt pratet om norsk ansvar i praksis måtte bety noe. Derfor fikk et orginalt forslag fra Sportsklubben Trane i Bergen overveldende flertall med 289 mot 167 stemmer.

Dette nye vedtaket binder norsk fotball til å våge noe internasjonalt. På kongressene til det internasjonale fotballforbundet (FIFA) er representantene fra Norge heretter pålagt å være protestanter.

Neste gang verdens fotballsjefer samles må fotballpresident Terje Svendsen fordømme Qatar-VM og alt dets vesen, samt forlange at FIFA aldri mer bryter menneskerettighetene i bygging av anlegg til sine mesterskap.

I tillegg er Norges representanter forpliktet til å si et tydelig nei til korrupsjonen i FIFA og et klart ja til åpen tildeling av mesterskap.

Om FIFA svikter på disse punktene, er det nå et tingvedtak som binder Norge til å gjenta denne offentlige kritikken helt til kravene blir etterfulgt.

FOR alle som har vært på slike internajonale kongresser, er det åpenbart at dette er radikale påbud til norske idrettssjefer på utenlandstur. I slike selskap koster det noe å stå opp for åpenhet og menneskerettigheter. Der er det posisjoner og penger på spill.

I de fleste idrettene er Norge en liten aktør som bare skaffer seg innflytelse gjennom allianser. Det er ikke gitt at vår moralske fordømmelse av resten, er virkemiddelet som åpner flest dører.

Men nå har dette vedtaket lagt linja for norsk fotball, og det er befriende tydelig.

DET var derfor Åge Hareide i går måtte gjennomføre tidenes raskeste Pride-parade baklengs. Han prøvde rett etter en Rosenborg-trening å si noe om hva fotballen ikke skal bli brukt til, og mente at han ble oppfattet feil i en sleivete omtale av Pride.

en time var alt beklaget i samtlige norske medier. De mange som i tiår har hatt god underholdning rundt pratsomme Hareide i fri muntlig dressur, vet at det i blant fungerer slik.

Men det ekstremt høye tempoet i gårsdagens tilbaketog speiler mest stemningsskiftet i norsk fotball.

DER misset Åge Hareide på tidsånden. Nå bryr fotballmiljøet seg absolutt om både FIFAs knefall for arabisk kapital og UEFAs skammelige behandling av likeverd.

- Det er ingen retningslinjer for hva vi kan bruke fotballen til i dag, klaget Åge mens han unnskyldte seg. Som om nettopp han noen gang har vært talsmann for at fotballtrenere skal holde seg strikt til retningslinjene.

Men poenget er hverken Åge Hareides markante personlighet eller en fotball som etter hans mening blir politisk utnyttet.

Dette gjelder det stikk motsatte av at sport blir misbrukt politisk slik det åpenbart skjer i autoritære regimer. Her er det bare den norske fotballen som tar vare på sine egne verdier om likeverd, og tør å stå opp for dem.

DEN siste tida har det vært en forbløffende forskjell på to demokratiske debatter i norsk idrett. På tinget til Norges Idrettsforbund forleden om bruk av høydehus, leste mange delegater tilsynelatende bare opp argumenter fra ferdig stensilerte lapper.

Der var hovedkravet at idrettstjerner fra verdens mest bortskjemte og velfødde land måtte få såkalt «like konkurransevilkår» som utlendingene fordi vi visstnok fortjente det.

På Fotballtinget var derimot den lange køen av engasjerte talere opptatt av helheten i sporten sin og av å ta sosiale hensyn langt utover Norges grenser.

DET sentrale spørsmålet blant fotballfolket var hvilke rammer samfunnet setter for idretten. Hvor langt vi selv er villig til å gå etisk med den sporten vi driver, før vi sier stopp.

Altså hva vi aksepterer å være med på i navnet til norsk idrett.

Der er Ståle Solbakkens reaksjon interessant.

STADIG tydeligere står han fram som den sterkeste politiske stemmen i norsk idrett. Mens de sentrale fotballederne måtte presses av et klubbopprør for å ta konsekvensen av FIFAs Qatar-skandale og idrettspresident Berit Kjøll fortsatt holder seg langt unna denne diskusjonen, sa Solbakken bare hva han mente.

Han hadde ikke ledet en eneste landskamp som ny trener, men satt i en jobb som ga ham en mulighet til å være seg selv fullt ut. Til naturlig å fortelle om egne holdninger og verdier i forhold til den sporten han driver.

Det er ærlig og flott nå rett før de olympiske sommerlekene og verdens viktigste idrettsbegivenhet. I Tokyo-OL blir det fortsatt forbudt å vise det du mener om OL-deltakernes likeverd på konkurransearenaene og på seierspallen.

SLIKE bisarre forbud utstedt av internasjonale idrettsledere for å trygge egen makt, må bekjempes. Tyske politikere burde for eksempel ikke ha tillatt at det europeiske fotballforbundet (UEFA) slukket regnbuefargene på Allianz Arena i München sist torsdag.

For dette er fotballens verdikamp:

- Homo. homo, tyskerne er homo, brølte hundrevis av ungarske fotballfans i sentrum av München i timene før kampstart. De var tirret av en by pyntet med regnbueflagg, og fikk støtte av de europeiske fotballsjefene. Altså de samme sjefene som brøt verdiene i sin egen sport.

Storsamfunnet kan ikke lystre en idrett som åpenbart er i strid også med sine egne verdier:

- Dette er et eksempel på at noen av de lederne ikke lever i en normal verden, sa Solbakken til VG om UEFA sitt overtramp.

Men norsk fotball har begynt å følge denne desperate landslagstreneren sin også utenfor banen.

Da blir fotballen både seg selv; og akkurat det rause og inkluderende som i beste fall betyr noe for andre.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer