Straff som fortjent

Nederland misset fire straffer på rad. Fem av seks totalt. Legg til en dose taktisk uklokskap fra trener Frank Rijkaard, og vi ender opp med et lag som verken var sportslig eller mentalt klare for en finale. I motsetning til Italia.

Italia har vokst til en klassisk utgave av seg selv i dette EM. Kjennetegnene fra nasjonens største sluttspill er flere:

  • Et meget robust forsvar, kanskje turneringens beste.
  • Høy effektivitet.
  • Men aldri glitrende, slik de øvrige semifinalistene var på sitt beste. Derimot med en litt nedverdigende status som underholdningsdrepere.

Og den viktigste egenskapen - som kanskje ble demonstrert mer overbevisende i går enn noen tidligere italienske mesterlag har klart:

  • En unik evne til å takle all den motgangen fotballverden kan være så brutal full av.

I går gikk alt galt for Italia. Lenge.

Selv om dommeren hadde rett både da han viste ut Zambretta og da han ga Nederland straffe fire minutter seinere.

Mesteremne

Det skal ekstreme kvaliteter til for å takle en slik situasjon, selv om det er mange gode eksempler på lag som vokser av å få en mann utvist. Men omstendighetene rundt gårsdagens semifinale var ekstra vanskelige å takle - psykisk, fysisk og taktisk.

  • Nederland hadde hjemmebane, Nederland hadde overtaket, og Italia fikk både utvisningen og det første straffesparket mot seg etter bare en drøy halvtime.

Kanskje det rett og slett måtte et mesteremne fra Italia til for å vise at det var mulig å mestre en slik utfordring.

Skapte minimalt

Utførelsen med en mann mindre var i hvert fall mesterlig. Italia spilte bedre på de 87 minuttene etter utvisningen enn på de 33 minuttene før.

  • Nederland skapte minimalt med målsjanser. Og den italienske selvtillitten og tryggheten steg i takt med at klokka tikket mot det overordnede målet:
  • Straffesparkkonkurranse. Og det var enkelt å spå utfallet der og da. Nederland hadde misset to straffer i ordinær tid _ og vertsnasjonen var i ferd med å bli innhentet av det største usikkerhetsmomentet før EM startet:
  • Nervene.

Og på motsatt side, nervebuntenes rake motsetning. Under hårbåndene og de upåvirkelige frisyrene skjulte det seg noen usedvanlig kontrollerte fotballhjerner. Det måtte bli Italia i finalen.

To bommerter

Nederlands landslagssjef Frank Rijkaard ble idiotforklart for noen uker siden. Genierklært før gårsdagen. Ingen av delene er selvsagt korrekt. Men i går var han mer idiot enn geni. Ikke fordi spillerne misset på de fire første straffene. Men fordi han antakelig indirekte avgjorde kampen i løpet av åtte minutter og to spillerbytter:

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • I det 77. minutt: Zenden ut, Van Vossen inn.
  • I det 85. minutt: Bergkamp ut, Seedorf inn.

To åpenbare bommerter. Ut med to potensielle matchvinnere, inn med to formsvake og anonyme middelmådigheter.

Franske lyter

Det er ikke en sensasjon at Italia er i EM-finalen på Nederlands bekostning. Men det nærmer seg en sensasjon hvis det blir gull på Frankrikes bekostning.

Frankrike har framstått som EMs mest komplette lag. Uten andre svakheter enn de de skaper sjøl, i form av en ørliten arroganse som til tider kan ende i gamle franske lyter som utslåtte armer og ansvarsfraskrivelse.

Vi så det delvis i semifinalen mot Portugal - hvis vi så veldig nøye etter i den omgangen Frankrike sleit. Men det finnes antakelig ikke et lag i verden som er i stand til å bryte ned Frankrike i alle ledd gjennom 90 minutter.

Frankrikes styrke er at de har elleve matchvinnere. Italia har bare én: Han som blir utvist.

BOM, BOM! Først brente Nederlands Frank de Boer et straffespark i slutten av første omgang. Her - i straffekonkurransen - redder Italias keeper Francesco Toldo Nederland-kapteinens andre straffe i kampen.