ENGASJEMENT: «Ekstasen og gledestårene hjå brasilianske fans etter kampen mot Chile minner oss om kor sterkt fotballen står i folks hjarter», skriver artikkelforfatteren. Foto: AP
ENGASJEMENT: «Ekstasen og gledestårene hjå brasilianske fans etter kampen mot Chile minner oss om kor sterkt fotballen står i folks hjarter», skriver artikkelforfatteren. Foto: APVis mer

Straffesparket og livets skule

Straffesparket liknar litt på våre eigne livs eksistensielle høgdepunkt: angsten for å feile.

Basketballspelaren Michael Jordan uttrykte for ein del år sidan at: «Eg har bomma på meir enn ni tusen skot i karrieren min. Eg har tapt nesten tre hundre kampar. Tjueseks gongar har eg blitt gitt tilliten til å ta det avgjerande skotet og missa. Eg har feila gong etter gong i livet mitt. Derfor har eg lukkast».

Jordans fine livsvisdom er verdt å merke seg samstundes som den kanskje er ei mager trøst for dei som gjer fatale feil i Brasil-VM: Tenk deg kampen mellom Brasil og Chile med over 57 000 tilskodarar og hundretals millionar av TV-sjåarar, som sit med høg puls, og lurer på kvar du har tenkt å setje straffesparket ditt. Du er i ferd med å legge ballen på straffemerket då panikken slår ned i deg, hjarterytmen aukar, musklane blir spent, pusten blir kortare, du byrjar å kaldsveitte og tankane rasar gjennom hovudet - tenk viss...

Erkjenninga om konsekvensane av å misse på straffesparket gir ekstreme opplevingar av stress - nokre taklar dette godt, andre ikkje. Det er sjølve lakmustesten på spelarens psyke. Lukkast du, kuliminerer dette med heltedyrking og ein plass i historieboka. Feilar du kan det gi uana konsekvensar.

50 prosent av dei som tok straffesparka til Brasil og Chile feila - truleg på grunn av det enorme presset dei var under. Presset er stort fordi spelarane veit at karrierenedturen kan kome brått på under straffesparkkonkurransar og vere den eine feilen ein blir hugsa for til alle tider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ein spelar som sjeldan feila og langt på veg hadde sikra seg heltestatus i historiebøkenes «Hall of Fame» var Roberto Baggio. Men i løpet av nokre få sekund skjedde feilen som alle hugsar, og Baggio har hatt mange tunge stunder etter den fatale straffemissen frå VM-finalen i 1994. Også i Brasil-VM er vegen frå Capitol til den Tarpeiiske klippe usedvanleg kort for spelarar som feilar: helt i eine kampen (Suárez sine 2 mål mot England) - syndebukk i neste kamp (Suárez «beit» frå seg mot Italia).

VM-feila til Baggio og Suárez blir sjølvsagt tolka langt utover det som skjedde der og då: det blir feil som får symbolsk kraft og set seg i mediebiletet, i folkesjela og i historiebøkene. Å få ein slik plass i historiebøkenes «Hall of Shame» vil sjølvsagt dei fleste vere forutan, og erkjenninga om at det kanskje er fire år til neste gong du får høve til å rette opp feilen du gjorde, gir sjeldan den gode magekjensla eller nattesøvnen for dei dette gjeld.

Nokre vil seie at dette er fotballen sitt vesen og det som nettopp skapar den massive globale interessa for fotballen. Medan ein i antikken hadde gladiatorkampar, er VM-fotballen vår tids «brød og sirkus» - vinn eller forsvinn!

Den engasjerer underleg nok også dei som aldri har rørt ein fotball nettopp på grunn av spenninga - det uførutsigbare - kanskje fordi fotballen speglar av våre eigne livs dramaturgi: oppturar/nedturar, helt/syndebukk, lukkast/mislukkast, tap/vinn, kjærleik/hat, fattig/rik, David mot Goliat, etc. Fotballspråket er dessutan fylt med krigsmetaforar som forsterkar ei «vi mot dei»-oppleving, som for ihuga fotballsupporterar handlar om sterk kollektiv tilhøregheit og kjensla av å vere ein del av noko større.

Ekstasen og gledestårene hjå brasilianske fans etter kampen mot Chile minner oss om kor sterkt fotballen står i folks hjarter - spesielt når det blir avgjort på den mest dramatiske måten - straffesparkkonkurranse.

Ein kan også ane meir av presset og stresset spelarane er eksponert for når spelarane sjølve oppdagar at det dei gjer i VM betyr så mykje for så mange; dei ber ofte ein heil nasjons sine forventingar på skuldrane og denne børa kan for mange vere tung å bere.

Under straffesparkkonkurransen mellom Brasil og Chile var stillinga 2-2 då Neymar skulle ta Brasils siste og avgjerande straffe. Neymar scora, Brasil gjekk vidare og Neymars kjenslemessige utløp etterpå synte ein spelar i eufori som kunne konstatere at han ikkje hadde svikta nasjonen sin. Og hans sterke reaksjonsmønster ga oss også innblikk i at han var fullstendig klar over følgjene om han ikkje hadde scora. Han var difor useieleg letta.

Det er dette som gjer straffesparket i VM så spektakulært; du ber nasjonen på dine skuldrar i løpet dei få sekunda det varer og utfallet kjem som lyn frå klår himmel. Fotballens uførutsigbare vesen fascinerer oss difor veldig og tidvis skjer det også fatale feil av overtente spelarar når ein minst ventar det; Neymars eufori vart avløyst av dysfori etter ryggskada han fekk i kvartfinalen og dermed forsvann finaledraumen for hans del. Slik er altså fotballens vesen - på godt og vondt.

Brasil-VM har vist at på same måte som spelarane må ha spisskompetanse på styrke, teknikk, hurtigheit og speleforståing, må dei vere i rådvelde av ekstreme kvalitetar på det mentale plan - spesielt i straffesparkkonkurransar.

Å halde hovudet kaldt i slike situasjonar kan vere svært utslagsgivande for laga sine lagnadar og særskilt i sluttspelet som ein no er inne i.

Likevel har vi sett, og vil sjå at sjølv dei beste av dei beste ikkje alltid meistrar dette - dei feilar på sin arena som folk flest feilar på andre livsarenaer.

Som Michael Jordan kan vi nett ane ein likskap mellom idrett og livet elles - i dette tilfellet mellom fotballens- og livets dramaturgi og kanskje er det noko med straffesparkets dramatiske sekund vi kjenner oss igjen i. Straffesparket liknar litt på våre eigne livs eksistensielle høgdepunkt; vår første forelsking, vår viktigaste eksamen, vårt første barn, etc.

Alle desse hendingane som er så viktige for oss har, som straffesparket også eit element av angst for å feile i seg.

Og kanskje er det denne kombinasjonen som gir straffesparket ei slik enorm kjensle messig kraft for oss og gjer fotballen til den fascinerande spegelen den på mange måtar er av våre eigne liv.