FORTVILT: Isabelle Pedersen var skuffet over seg selv i EM. Men som norsk sportspublikum har vi lite å være skuffet over. De individuelle utøverne som er aktuelle til Tokyo-OL 2020 presterer over det vi kan forvente, FOTO:Fredrik Hagen / NTB scanpix.
FORTVILT: Isabelle Pedersen var skuffet over seg selv i EM. Men som norsk sportspublikum har vi lite å være skuffet over. De individuelle utøverne som er aktuelle til Tokyo-OL 2020 presterer over det vi kan forvente, FOTO:Fredrik Hagen / NTB scanpix.Vis mer

Norge i sommer-OL 2020

Strigråt etter fiaskoen. Vi har ingen rett til å kreve at de skal vinne

Det norske fellesskapet betaler lite for at de individuelle utøverne skal lykkes i sommeridrettene. Likevel er forventningene høye før Tokyo-OL 2020.

DEN gode, men svært variable norske hekkeløperen Isabelle Pedersen har brutt sammen i gråt etter flere fiaskoer. Seinest i EM sist uke var hun knust etter en overraskende miss i semifinalen. Da det virket som hun var i sitt livs form etter flere sterke internasjonale løp i sommer, gikk det skeis da det gjaldt.

Det er greit nok at hun fortviler over ikke å innfri egne forventninger. Vi utenfor har derimot knapt noen rett til å kreve toppresultater av de individuelle utøverne som forbereder seg til Tokyo-OL 2020. Så svak er egentlig fellesskapets finansiering av dem som skal prøve å rette opp sist ganske labre sommer-OL.

Akkurat den virkeligheten er det greit å minne om nettopp mens Norge gjør det svært bra i flere av disse sommerøvelsene.

FOR etter Rio-OL 2016 ble norsk toppidrett utskjelt. Fire bronsemedaljer var ikke nok. Systemet måtte endres, og lederne ble oppfordret til å reise til Danmark for å lære hvordan man skulle oppnå internasjonal suksess. Nåja; rekk opp hånda de som så Danmark blant de hele 27 landene som fikk medalje i friidretts-EM i Berlin?

Da toppidrettssjef Tore Øvrebø prøvde å forklare at fire olympiske bronsemedaljer nødvendigvis ikke fortalte sannheten om nivået, ble den forklaringen karakterisert som «ansvarsfraskrivelse». VGs kommentator ville erstatte Øvrebø med en «nådeløs lederstjerne», og spurte retorisk om «det var typisk norsk å være middelmådig?».

Den kritikken viste seg mildt sagt å være i kjappeste laget:

  • Aldri har Norge prestert bedre i internasjonal toppidrett enn i de siste åra.

Resultatene har ikke bare kommet i vintergrenene der Norge ble beste nasjon i OL i Pyeongchang. Da fagnettstedet Greatest Sporting Nation kåret nordmenn til verdens fremste sportsfolk 2017, kom seieren etter poeng i 21 forskjellige idretter. Det er framgangen i flere sommeridretter som gjør at vi som toppidrettsnasjon har nådd dette høydepunktet.

tegner Tokyo-lekene i 2020 altså til å gi enda et løft. Der kommer Norge forhåpentligvis med to solide håndballag, et forsonet fotballandslag for kvinner, en sandvolleyball-duo i verdensklasse, medaljehåp i triatlon, flotte roere og et par av de yngste, mest spennende profilene i internasjonal friidrett.

De siste er løpere.

I friidrett er de største stjernene ofte det.

NOEN mener at disse løperstjernene også er i en egen klasse i olympisk idrett. At det er de som driver den egentlige toppidretten. Som for eksempel suksesstrener Gjert Ingebrigtsen i et Dagblad-intervju før Rio-OL:

Langrenn er en sport nesten bare for nordmenn. I fotball er Norge så dårlig at det er en vits. Det er ikke vits å ta med norske fotballspillere på lista over de beste idrettsutøverne i Norge. Det finnes også mange snevre grener i friidretten, som for eksempel spyd, påpekte den etter hvert faglig sett svært flinke, selvlærte pappatreneren.

På den tida jobbet han fortsatt hardt for å markedsføre hvor glitrende prestasjoner sønnene hans leverte. Den systematiske idrettssatsingen var naturlig nok en tøff økonomisk belastning for en familie med sju barn, og han trengte oppmerksomhet.

Dessuten liker Gjert å forklare sport akkurat som han selv ser den. Derfor la han til:

Men å løpe gjør alle over hele verden. Det kan ikke sammenliknes med mindre idretter som langrenn og spyd.

MEN det er nettopp den sammenlikningen det norske sportspublikummet har gjort gjennom tiår med internasjonal suksess, og kommet til stikk motsatt resultat. De viktigste sportsheltene våre er skiløpere, skiskyttere, håndballjenter og skihoppere. Og så tapper fotballens lokale tradisjon, bredde og popularitet uansett sportslig nivå det regionale og lokale sponsormarkedet for det meste av pengene. For ikke å snakke om hvordan yngste idrettstalentene landet rundt blir sugd inn i fotballklubbene

Den kulturen er tung å snu:

  • Fotballen sosiale kraft gjør at sporten vil forbli i egen klasse når det gjelder rekruttering av unger.
  • Vinteridrettene er på tross av geografiske variasjoner, en del av en nasjonal identitet.

Det tilsier at barnefotballen beholder grepet på talentene, mens vintersporten forblir vinneren på TV -og sponsormarkedet.

Et vinter-OL får garantert høyere nett-trafikk og seertall enn et sommer-OL. Og så er det jo forskjell på å være best i verden, og det å ha noen medaljehåp i sommerlekene.

DET skillet har gjort det vanskelig å få en langvarig toppidrettssatsing i de individuelle sommeridrettene. Bare elitesyklistene driftet via utenlandske profflag er mer uavhengig av felles nasjonal støtte.

Det gjør enkeltresultatene desto mer imponerende. Sist helg tok Kjetil Borch i singlesculler og Are Strandli/Kristoffer Brun i dobbeltsculler EM-gull. Hele den norske rosatsingen har en årlig støtte på rundt 4 millioner kroner. Til sammenlikning satset den den største ro-nasjonen Storbritannia 341 statlige millioner for å vinne sine 3 gull og 2 sølv i Rio-OL.

DENNE økonomiske virkeligheten setter krav til en stadig samordnet norsk toppidrett. Sannsynligvis er det viktigste nå å få på bygget det planlagte toppidrettssenteret på Sognsvann i Oslo, samtidig som de vellykkete regionale olympiske sentrene sikres midler til fortsatt arbeid.

Uansett er den internasjonale satsingen på statlig drevet toppidrett så ekstrem at vi er nødt til å velge hvilke idretter vi skal prøve oss i. Og hvilke krav vi skal sette til utøverne.

Som deltaker på friidrettens Tokyo-gruppe er Isabelle Pedersen blant dem som i hvert fall blir prioritert av sin egen idrett. Det er avgjørende for satsingen. Ikke minst nå som norsk friidrett ganske sikkert vil styrke seg økonomisk på grunn av suksessen til Ingebrigtsen-brødrene og Karsten Warholm.

Flere sommerutøvere med olympiske ambisjoner tilhører idretter uten tilsvarende mulighet. Kanskje skal det også være slik. Det er slett ikke gitt at fellesskapet skal støtte enhver olympisk drøm.

SAMTIDIG er denne kunnskapen om de trange rammebetingelser for mange av håpene før sommerlekene 2020, nødvendig for å forstå hvorfor Norge ikke vinner enda mer.

At det likevel går an for de få som virkelig vil, viser de flotte resultatene de siste ukene. Det er den satsingen som tross alt avgjør hvor moro vi får det i Tokyo-OL.

Men egentlig har vi nesten ikke betalt for det.