Live-published photos and videos via Shootitlive

Fotballandslaget 2018: Norge-Panama

Stygge seire blir gjerne pene i statistikkene. Og enda penere om du lærer av dem

For et lag som har slitt som Norge er det viktig å vinne kamper. For et lag som slurver som Norge mot Panama er det viktig å bli holdt i øra

Norge–Panama 1–0 (1–0)

ULLEVAAL (Dagbladet): 1–0 tar vi på en ganske middels dag mens vi gleder oss over statistikken og første halvdel av landslagsåret 2018. Seirer trumfer alle mangler i gjenoppbyggingen av et landslag. Fire strake for første gang siden 2010 er derfor meget god lesning.

Selv om andre omgang, bortsett fra et par gode offensive aksjoner, egentlig var et lite skritt tilbake.

BAK DENNE FJERDE seieren, mot en motstander som fikk ha ballen ubehagelig mye etter pause, men som likevel ikke skapte mer enn en stor målsjanse på toppen av det frisparket vi unødvendig ga dem i farlig posisjon i første omgang (Bjørn Maars Johnsen), finner man elementer av det som har plaget oss de siste åra. 1) Manglende presisjon. 2) Manglende konsentrasjon. 3) Manglende inspirasjon. Men kriger gjør vi, selv når laget ikke fungerer offensivt.

Omtrent ikke i det hele tatt.

DEFENSIVT ER DET derfor godkjent selv om VM-nasjonen Panama knapt var en utfordring før vi slapp oss ned. Det viser at spillerne har lyttet og lært til Lars Lagerbäck. At spillermøtene og de utallige repetisjonene har hatt noe for seg. Hvilket betyr at vi er kompakte og vanskelige å spille mot, at vi er relativt flinke til å vinne igjen ballen etter balltap og at vi tar returløpene ansvarsfullt.

Når ubalansen er ubehagelig så vi i tillegg norske spillere som stoppet brudd gjennom å lage kloke frispark høyt i banen.

FIRE SPILLERBYTTER VAR naturlig etter Island-kampen. Og kanskje litt for få med tanke på å gi folk en sjanse. Det mest overraskende var Sten Grytebust i mål. Før du så avtalen i det hele da Ørjan Håskjold Nyland kom inn etter pause. Så greit, ingen dramatikk i det.

At Tore Reginiussen, i min bok banens beste, skulle få en kamp igjen (for Håvard Nordtveit) var også helt naturlig.

BIRGER MELING FIKK sjansen på venstre back (Jonas Svensson ut og Martin Linnes over på høyre) og viste det vi har trodd lenge, at han fort kan være framtidas norske venstreback. I mangel av presisjon og offensiv samhandling var det han som startet kveldens offensive høydepunkt ut over Joshua Kings 1-0, da han satt opp Alexander Sørloth til kveldens beste angrep, sjansen Ola Kamara til slutt blåste over for åpent mål fra to meter. Og at Joshua King startet igjen som en av de to Lagerbäck alltid har på topp var selvfølgelig en selvfølge.

At Lagerbäck beholdt Bjørn Maars Johnsen forteller at svensken liker det norskamerikaneren har levert for Norge, i hvert fall fram presisjonen tok ham mot Panama.

LAGERBÄCK LIKER MIDTBANEN som møtte Island også. Så mye at alle fire startet igjen denne kvelden. Iver Fossum, som jobbet og løp seg fram i køen i Reykjavík, er inntil videre back up for en skadefri Moi Elyounoussi. Og de 89 minuttene han fikk mot Panama forteller at løpsmaskinen fra Hannover har passert folk på veien.

Lagerbäck liker det han ser når Fossum løper og løper.

SIST NORGE VANT fire strake landskamper var Drillo trener for andre gang (2010). Det ga ny optimisme, men tok oss ikke til sluttspill. Så vi må ikke la resultatene løpe av gårde med optimismen og tro at dette kommer til å gå av seg selv.

Det er bra å vinne fire på rad.

Men bak resultatene finner man mye av det som ikke er så bra.

DET BETYR AT Norge må heve seg ytterligere noen hakk. Spesielt offensivt er det mye som kladder. Vi er ikke gode nok med ballen. Eller bestemte og distinkte nok når motspillet har gitt oss gode brudd og overgangsmuligheter. Så toget er ikke riktig på EM-sporet 2020 selv om Lars Lagerbäcks grunnprinsipper, altså motspillet, begynner å sette seg.

Men:

Fire strake vil alltid være fire strake, en automatisk boost for selvtillit og videre framgang.

Er det noe Norge herrer A trenger ved inngangen til Nations League og høstens seks kvalifiseringskamper så er det akkurat det.