Ingvild Flugstad Østberg tilbake

Stygt gjort mot Ingvild

Ingvild Flugstad Østbergs historie ble fortalt på guttas premisser. Det holder ikke for å komme videre i en så vanskelig sak.

KLAR IGJEN: En gledens dag for Ingvild Flugstad Østberg og norsk langrenn. Men medienes behandling av Ingvilds åpenhet har ikke vært pen. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
KLAR IGJEN: En gledens dag for Ingvild Flugstad Østberg og norsk langrenn. Men medienes behandling av Ingvilds åpenhet har ikke vært pen. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

I DAG er Ingvild Flugstad Østberg tilbake som toppløper i sporet, og vil konkurrere internasjonalt igjen under verdenscup-åpningen i Ruka om snaue tre uker. Den dagen hun forsvant var en av de vondeste i norsk sportspresse:

  • For da ble fortellingen om Ingvild beskrevet på guttas premisser.

Scenen var et tettpakket kafélokale på Beitostølen, en mikrofon og Ingvild alene mot røkla.

Hun startet med en passe mislykket vits for å dempe egne nerver, men de skriveføre guttas dramatiske forventninger der nede på gulvet klarte hun ikke å roe ned:

  • Denne snøtunge novemberdagen skulle Ingvild forklare hvorfor hun hadde fått startnekt av skisportens helseapparat, men hun forklarte visst ikke detaljert nok.

Spørsmålene fra salen ble stadig litt mer utålmodige, og kritikken som fulgte i flere medier var krass. Den hulkende langrennsstjernen som hadde utfordret sine egne grenser ved å stå der alene med mikrofonen på scenen, hadde etter fagjuryens mening ikke sagt nok.

Hun hadde sagt A, men ikke B. Vi i pressen satt fortsatt på venteværelset. Vi hadde ikke fått være med inn til doktoren:

- Jeg kunne satt meg i en bil og bare forsvunnet, sa hun, og minnet uten å vite om det om de store skiløpere fra fortida som etter sine nederlag ofte stakk rett til skogs.

Men det var ikke noe alternativ. Denne dagen gjaldt det noe som var større enn hennes egen helse:

- Dette må bli lettere å prate om, sa hun og trodde alle skjønte at det gjaldt slankepress og toppidrett. Men så lett lot ikke den norske sportspressen Ingvild slippe unna sitt livs største sportslige nederlag.

De krevde detaljene på bordet der og da. De ville høre henne si rett navn på sin egen diagnose bak startnekten, selv om verken Ingvild eller legene knapt kunne dette navnet.

Og det var stygt gjort mot en skijente som gikk så langt som hun klarte.

DEN perspektivløse mediedekningen som fulgte var nok ikke vondt ment. Den ble bare så grunn fordi gutta som skrev og tolket ikke klarte å ta inn over seg det dypt opprørende i en slik bekjennelse av egen avmakt:

- Jeg ønsker å være så åpen og ærlig som mulig. Prøver å være bevisst på hva jeg står for. Det er noen grunnleggende verdier, sa Ingvild der alene fra scenen, og fortalte om hvordan hun ikke klarte å opprettholde den nødvendige balansen mellom ernæring, hvile og tilnærmet umenneskelige treningsmengder.

At hun verken der og da; eller seinere, har latt oss få detaljene fra helsekortet sitt, er helt uvesentlig. Private helseopplysninger må få lov til å være private. Vi er alle ulike på hva vi deler av sånt.

Det er ikke den ulikheten denne debatten i langrenn og i alle de andre utholdenhetsidrettene dreier seg om.

Det er det å sikre nok rom for åpenhet og få endret skjeve maktforhold.

I DAGENE etter denne pressekonferansen på Beitostølen var det mediene som lukket dette rommet. Behandlingen av Ingvild var urettferdig, og denne dekningen skremte mer enn den bidro til å belyse de ekstreme utholdenhetsidrettenes hverdagslige utfordringer med å ta vare på sårbare utøvere.

Derfor var det kanskje ikke så tilfeldig at Ingvild Flugstad Østbergs turbulente tid etter denne første startnekten, ikke ble starten på en kritisk gjennomgang av situasjonen for de samme utøverne.

Den kom først nå nesten to år seinere, og ironisk nok samtidig som Ingvild med god faglig hjelp fra sportens helseapparat har kommet i rett posisjon til å konkurrere igjen.

DEN hjelpen er hun takknemmelig for selv om belastningen ved å stå fram har fulgt henne hele tida:

- Selvfølgelig har jeg kjent på det. Folk har ikke sett på meg og sagt at du er sånn og du er sånn, og pekt ut meg sånn sett. Så det kan godt hende at jeg har følt mer på det enn hva som har vært reelt, sa hun på pressekonferansen i dag, og la til:

- Jeg vet ikke om det har gjort det bedre eller verre. Men man kjenner jo ekstra på det, samtidig som jeg kjenner på at jeg er et bevis på at ting kan bli bedre, enn hva det har vært på gitte tidspunkter tidligere. Og det er positivt oppi det hele.

Og nå er det mer bra endring på gang.

FOR i den samme perioden der Ingvild er blitt holdt tilbake har hennes nære treningsvenninne Therese Johaug vist en mulig vei ut av problemene. Der Ingvild mer enn sunt var endret seg fra sprinter til distanseløper gjennom den daglige treninga med Therese, har Johaug selv tatt et steg videre med vektlegging av styrke framfor redusert vekt.

Den stabile suksessen til Therese Johaug gjennom hele den perioden der Ingvild ikke har fått konkurrere, speiler at langrenn har et fartspotensial som i beste fall kan bli brukt til å dempe den utfordrende vektproblematikken.

Det er neppe tilfeldig at distanserenn i herrelangrenn nå domineres av de raskeste løperne som Aleksandr Bolsjunov og Johannes Høsflot Klæbo.

SPORTEN må finne ut av de beste grepene for å forsterke denne endringen. Dagblad-avsløringene de siste ukene har vært en vekker for hele miljøet. Nå er det bedre grunnlag for varige forbedringer.

Samtidig er det grunn til å berømme langrennssportens helseapparat både i Norge og Sverige. Der har legene vært tydelige ved å stoppe de aller beste.

Da Ingvild fikk startnekt i november 2019 kom hun fra sin aller sterkeste sesong. Hun vant Tour de Ski, og gjennomførte et glimrende VM i Seefeld. Aldri hadde avstanden til Therese Johaug vært mindre.

Men den framgangen hadde altså sin pris.

Og den var ikke sporten villig til å betale.

DENNE startnekten viser en forskyvning av makt fra dominerende mannlige trenere og stjerneutøvere til et troverdig helseapparat. Den endringen må forsterkes internasjonalt.

For å få til akkurat det, trenger sporten modige utøvere. De blir det stadig flere av. Den siste tida har de aller beste snakket åpent om utfordringene som preger sport som både har ekstreme treningskrav og tiltrekker seg utøvere som selv er villig til å presse seg ekstremt.

De modigste er ikke nødvendigvis de som snakker høyest. Det kan like gjerne være de som må presse seg mest for i det hele tatt å si noe. Altså som Ingvild Flugstad Østberg der oppe på scenen på Beitostølen den gangen.

Når hun nå er tilbake i sporet igjen, er det glede som fortjent.

Fordi hun våget så mye da det føltes som vanskeligst.

I 2020 fikk Dagbladet et anonymt brev om påståtte, utbredte problemer med forstyrret spiseatferd på topplan og nedover klassene i norsk langrenn. Flere i miljøet snakket løst om det samme. Men det var bare påstander og enkelt­historier. Ingen hadde forsket på feltet på 16 år.

Var det virkelig så ille? Vi ville undersøke. I nesten et år har Dagbladet, ved hjelp av nye journalistiske metoder og gjennom hundrevis av menneskemøter, undersøkt omfanget av forstyrret spiseatferd og spise­forstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting.

Vi har foretatt røntgen­målinger, hormon­tester og omfattende, validerte psykologiske tester i jakten på dokumentasjon. Vi har også undersøkt langtids­virkningene av flere års ernærings­underskudd blant utøverne. Dagbladet har i tillegg brukt spesiell teknologi og analyse av store mengder data i søket etter svar. Det vi fant, bekreftet ikke bare ryktene. Det var mye verre.

Funnene er dystre, mener eksperter. I de neste ukene og månedene skal vi fortelle en helt ukjent historie om den norske nasjonal­idretten – og dokumentere den.

Les alle sakene her

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer