Hoppbråket:

Stygt spill i kulissene

Skisportens venner på begge sider av konflikten har skadet seg selv.

NY JOBB: Det er fint at Clas Brede Bråthen har fått ny jobb som landslagssjef i hopp. Mest mest av alt må hoppmiljøet jobbe med å komme tettere hele fellesskapet i Ski-Norge. Video: NTB. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

ALDRI har norsk skisport vært bedre enn i det siste tiåret. I denne perioden har den sportslige suksessen vært så stor at Norges triumfer iblant er blitt følt som en trussel for skisporten internasjonalt.

Men den siste tida har vi bare truet oss selv:

  • Rett foran en ny OL-sesong var en vond personlig konflikt i ferd med å splitte norsk sport.

Så mye mistro har bråket rundt sportssjef Clas Brede Bråthen ført med seg. Skittentøyvasken i mediene har vart i to måneder, og er blitt verre dag for dag.

Før partene nå plutselig har forhandlet seg fram til en avtale om likevel å jobbe sammen.

Da må det jobbes godt for at denne forsoningen ikke ender med bare tapere.

I DAG er det tilsynelatende Skiforbundet som alene sitter igjen med et svekket omdømme; om noe sånt da er mulig. Ledelsen i de store idrettsforbundene vil per definisjon alltid være et opplagt mål for kritikk.

Blant sportsfolket er disse topplederne i utgangspunktet sjanseløse i enhver konflikt med populære utøvere, trenere eller klubber. Utad blir dette alltid oppfattet som pampene mot folket, uansett om virkeligheten i norsk idrett er ganske annerledes.

Medienes dekning av hoppbråket har tydeligere enn noen gang vist dette skjeve styrkeforholdet. Kjøret har nesten ensidig vært mot toppledelsen i Norges Skiforbund før NRKs omdiskuterte Dagsrevy-innslag forleden kom, om den syke sjikanen mot de samme sentrale skilederne.

TATT i betraktning av at denne saken ifølge skistyret har vært et oppgjør med en ansatt sin dårlige atferd i fellesskapet, er det problematisk. Det er jo ikke vanlig på en arbeidsplass å slå ring rundt ham eller henne som over tid angivelig oppfører seg så ugreit mot kollegaer at de får det vondt.

Men Skiforbundet er ingen vanlig arbeidsplass. Kontorene på Ullevaal er et jobbfellesskap med ansatte som gjerne har et brennende engasjement for sin egen sport.

Og ofte føler behov for å beskytte bare en av skisportens åtte ulike grener.

DER har Clas Brede Bråten i den store hoppsakens tjeneste over tid trått feil. Hvor feil vet vi ikke. Det ville kanskje en rettssak gitt mer innblikk i, men ikke nødvendigvis. Alle som har vært i slike personlige feider om væremåte på jobben, skjønner hvor vrient der er å få et tilnærmet korrekt bilde av hvem som egentlig fikk denne konflikten ut av kontroll.

Sånn er det ikke sikkert at en juridisk seier til Skiforbundet om arbeidsforhold eller en eventuell avskjedigelse, ville gitt noen stor seier til toppledelsen.

For underveis har dette stadig dreid seg mindre om sak, og desto mer om håndtering.

DER er det Skiforbundet som har rotet det mest til. Det har skjedd gjennom uklar kommunikasjon om ansvar under selve saksgangen, en skipresident som unødig tidlig ble part i konflikten og et skistyre som felte dom uten å høre direkte på Clas Brede Bråthen.

Alt dette var uklokt nok. Men riktig ille ble det først etter at hoppsjefen klart hadde vunnet opinionens støtte, og skilederne begynte et lite prinsipielt tilbaketog ved å tilby Bråthen en ny lederjobb.

Da ble det vrient for folk flest å tro at et kjent og kjært TV-fjes fra hoppbakker verden rundt samtidig kunne være så humørsyk og vrang at Skiforbundet var nødt til å få ham bort fra toppstillingen han har hatt i 17 år.

Sett i etterkant skulle fellesskapets oppgjør med hoppsjefens opplevde problematferd altså vært løst internt.

den annen side er det mulig å se at Bråthens mange venner har overspilt sin sak gjennom mediene. Regien på den lange køen av utspill har vært i overkant stram, og viljen til selvkritikk nesten fraværende.

At LO som sponsor i praksis har krevd å få overstyre en uavklart arbeidskonflikt, er også lite troverdig. Mens det hadde vært viktig med en juridisk gjennomgang av rettighetene for midlertidige ansatte i idretten, er det vanskelig å se hva som er prinsipielt i denne personlige konflikten om grei eller ugrei oppførsel i lokalene til Skiforbundet.

Da er det lite kledelig av en arbeidstakerorganisasjon å bruke pengemakt for å ta snarveier i en strid om det å beskytte et arbeidsmiljø. Her slår sponsorenes innblanding bare tilbake på dem selv.

FOR det største problemet for skisporten gjenstår etter måneder med stygt spill i kulissene:

  • Det er økt mistro mellom de ulike grenene i Skiforbundet.

Det gjelder både i selve arbeidsfellesskapet i administrasjonen på Ullevaal stadion, og rent politisk hele Ski-Norge rundt. Den splittelsen må det mange innrømmelser til for å forsone.

Kanskje mest fra hoppmiljøet selv. Der var Clas Brede Bråthens innrømmelser av egne sterke og svake sider på dagens pressekonferanse i hvert fall en god start.

MIDT i den langvarige norske suksessen har det vært spenning rundt økonomistyringen til de forskjellige skigrenene. Pengebruken er ment å være selvstendig, men fellesskapet har underveis vært nødt til å hjelpe både alpint og hopp. Samtidig har det vært uenighet om fordeling av felles inntekter.

Den ekstremt populære langrennssporten er den klart største aktøren i norsk skiidrett. Det gjør at langrenn ofte må bære omkostningene til de andre grenene.

De siste dagene har likevel enkelte regionale langrennsledere kritisert håndteringen av denne konflikten. Det er et tegn på at skipresident Erik Røste i dette mislykkete forsøket på å rydde opp i en personalsak samtidig, har satt seg i en politisk vanskelig posisjon.

Men over tid er det hoppmiljøet som må gjenvinne tilliten hos resten av Ski-Norge. Hvis ikke vil det dessverre slå tilbake på hoppsporten selv.

DAGENS forsoning har uansett gitt nødvendig arbeidsro inn i OL-sesongen. Den roen er det klokt å passe på. Da Norge ble beste nasjon under de siste vinterlekene, ble hele 10 av 14 gull vunnet av skiutøverne.

Imens blir det nok av tid for sporten til å evaluere skistyrets håndtering av denne vonde personalsaken inn mot det vanlige skitinget til våren. Der kan de eventuelt gjøre de endringene i toppvervene som flertallet måtte ønske. Akkurat det er en åpen politisk diskusjon som bare sikrer idrettsdemokratiet.

Det stygge spillet i kulissene skader derimot alle som ellers er så opptatt av å ta vare på norsk skisport.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer