Suksess som Askeladden

Denne vinteren har vært som et sammenhengende norsk eventyr, men titter du bak linjene er det langt mellom fri fantasi. Norsk idrett er best fordi trenerne og utøverne hele tida prøver å lære mer.

AKKURAT DENNE vinteren da mumlingen fra seiersintervjuene med de aller slappeste skikameratene Kjetil Aamodt og Lasse Kjus så vidt er til å høre, blir norsk idrett omtalt og sett mer enn noen gang.

Det er historisk sus over den forandringen.

Aamodt og Kjus er de siste dinosaurene fra den urtida som fødte det norske idrettsunderet. De to slo igjennom etter at lederne som var mer interessert i toppidrett enn toppdresser, hadde overtatt Norges olympiske komité, og begge ble en del av lista som innbilte oss alle at nordmenn er til for å vinne.

Drillo, Bjørn Dæhlie, Steinar Hoen, Lasse Kjus, Johann Olav Koss, Geir Moen, Vebjørn Rodal, Vegard Ulvang og Kjetil Aamodt; oppramsingen av idrettshelter på 90-tallet ble etter hvert så lang at all idrettssuksessen forandret forståelsen av hva det vil si å være norsk.

Og selv om de siste alpinstjernene nå sklir vekk fra bakken i sine litt for trange kjøredresser, vinner Norge mer enn noen gang.

KJETIL ser den utviklingen. Han skrev forleden i VG om det underlige i at alpin-VM ble karakterisert som en norsk fiasko selv med bronse til Aksel Lund Svindal. Da Aamodt selv fikk sine første plasseringer blant de 15 beste i 1989, feiret vi i sportspressen ham med heder og dobbeltsider.

Jeg har veldig sans for de to gamle alpingutta selv om en tillært klassebevisst oppvekst på Oslos bedre østkant har gjort at dette fra starten var merket som en fjern, dunjakkekledd snobbesport.

Slike klare skiller finnes ikke lenger i norsk idrett. Med velstandseksplosjonen og fritidssamfunnet er de ulike sportene åpnet for alle. Kjetil er det beste eksempelet på det.

Det manglet neppe på karakteristikker fra omgivelsene da pappa Finn dyttet fram sitt unge talent, men «snobb» sto definitivt ikke på den ordlista.

JEG HÅPER derimot at mange ser linja fra det makeløse denne lille gjengen har utrettet i storsporten alpint til årets norske vintertriumfer i alle mulige idretter. Den går i fotsporene til Espen Askeladd som i det virkelige eventyret finner litt her og litt der og evner å bruke kunnskapen til det beste.

Da pappa Finn Aamodt entret alpinsporten, kom han som nysgjerrig lærling. Hvordan var det mulig å kjøre fortest på ski?

Underveis er svarene blitt mange. Alpint er en idrett der nytt utstyr ofte har gitt ny teknikk, men i alle disse snart tretti åra har Kjetil og Lasse vært på leting etter nettopp det å vite mest mulig.

Det er derfor det fortsatt går så svinaktig fort på ski selv med et par slitne kropper som ikke framstår designet for oppgaven.

DESIGN AV toppidrettsutøvere hører forresten ikke til det norske tankesettet. En gang i håndballjentenes første suksessår søkte trener Sven-Tore Jacobsen landet rundt etter ekstremt lange jenter med store hender, men det eksperimentet var unntaket.

Regelen har vært å søke ny kunnskap.

Olympiatoppen ble etablert for å sikre kunnskapsflyt mellom de ulike idrettene. Gjennom femten år med sentralisert styring av toppidretten har lærevilligheten naturlig nok variert.

Nå er det tid for å lete og lære igjen i historiene bak vintersuksessen 2004/2005.

SUKSESSHISTORIEN startet innendørs med håndballjentenes EM-gull. Det er ikke sensasjonelt at Norge er best i kvinnehåndball. Dette er en internasjonalt liten sport der vi lenge har vært blant de beste.

Men Marit Breiviks ledelse kom i hvert fall overraskende på en del av gutta rundt.

Breivik er så kunnskapssøkende at hun tør å lete ute i spillergruppa, og gjør dette så bevisst at denne letingen etter hvert blir en systematisk oppbygging av individuell kompetanse hos spillerne.

Det var de skolerte jentene med kraft til å ta egne taktiske valg som gjorde Norge til Europas klart beste håndballag.

DENNE SYSTEMATIKKEN påvirket håndballgutta da de rett etter nyttår endelig fikk sitt gjennombrudd. Landslagstrenerne Gunnar Pettersen og Marit Breivik har sjelden framstått som et hjertepar, men Pettersens iver etter å teste jentenes kontringssuksess løftet gutta i treningen inn mot VM.

Riktignok var det ikke jentenes lovpriste kontringer som ga norsk guttesuksess i Tunis, men Gunnar Pettersens åpenhet mot ny kunnskap smittet over på hele spillergruppa. Resultatet ble seier mot håndballgiganten Sverige og et strålende VM.

DEN SAMME åpenheten har preget hele langrennsmiljøet de siste sesongene. Der har jentene og guttene trent ulikt, men med en kunnskapsflyt og raushet mellom gruppene som til slutt ga tidenes medaljedryss i Oberstdorf. Plusser du på læringsutviklingen i hopp og kombinert, er det mulig å forstå hvorfor Norge ble desidert beste nasjon i ski-VM.

Lik tenkning ligger også bak skøytesportens comeback i Norge. Der har vårt eget miljø ligget etter i utviklingen i årevis, men så samlet den lille skøytefamilien seg om å hente hjelp hos en faglig sterk utenlandsk trener.

NORGES BESTE utøver denne vinteren er et eksempel bra nok i seg selv. Ingen leter så gjerne etter nye løsninger for å vinne som Ole Einar Bjørndalen.

Sist vinter testet han intervallopplegget til langrennsjentene uten å få det til. Nå har han lett videre både i sporet og med skytetreningen, og framstår i sine beste stunder som uslåelig.

Omtrent som årets norske vinteridrett, altså.