DET går an å se den nordlige publikumssuksessen Arctic Race som et avgjørende bevis på framgangen i norsk sykkelsport, men fortsatt er det inntektene til dette arrangementet som tegner den mest spennende framtida. Rett før start inngikk Knut-Eirik Dybdal og de andre lokale entusiastene fra eventyret Andørja en ny 3-års avtale med Statoil, samtidig som sjømatnæringen blir en stadig viktigere aktør bak dette største hjemlige rittet.
Det er ikke mange uker siden det samme Statoil var tilbakeholdende med å støtte Thor Hushovds drøm om å etablere et eget norsk sykkellag med Tour de France-format. Foreløpig gjelder det altså andre regler for en satsing med tydelig nordnorsk profil, og det er fint:
•• En bevisst profilering av den nasjonale sykkelsporten er nødvendig for å lage et solid fundament for videre framgang.
Da vil mye dreie seg om geografi, olje og fisk.
KONJUNKTURENE antyder at landskap og fisk over tid blir aller viktigst av disse tre faktorene. To av tre store norske ritt er da også spektakulære:
•• TV-bildene fra omgivelsene til Tour des Fjords og Arctic Race er i seg selv en opplevelse.
Det har de tre nordligste fylkene skjønt ved å satse millioner i markedsføring på sitt ritt, mens Vestlandet ennå ikke helt har sett muligheten som ligger i denne nye norske breddeidretten. Men sponsorpotten øker betraktelig om også den raskt voksende sjømatnæringen peker ut norsk sykkel som noe å bli identifisert med over hele verden. I fjor hadde denne bransjen en eksportverdi på nesten 70 milliarder kroner fordelt på 143 land, og rekordsalget fortsetter. Det gjør kombinasjonen av sport, natur og fisk nærliggende.
DER har norsk sykling selv med sin tydelige antidoping-profil gjort valget lettere. Mens oppdrettsnæringen har nok av egen lokal forurensning å ta tak i langs hele kysten, er dette sponsorobjektet i det minste rent.
I beste fall gir nettopp sjømatprodusentene den nødvendige kapitalen til å få realisert et eget norsk profflag. Et slikt Thor Hushovd-lag vil gi en helt annen bredde blant proffsyklistene våre, og over tid forme en robust nasjonalsport.
I MELLOMTIDA er finansieringen av etapperittene svært viktig for å beholde de gode sykkeldagene. Ritt som Tour of Norway, Tour des Fjords og Arctic Race bygger lokale klubbmiljøer over hele landet. Denne plattformen er helt nødvendig for å fortsette den mangeårige framgangen.
For ennå er den norske sykkelsporten skjør. Mens Tour de France satte nye norske TV-rekorder, ble rittet rent sjåvinistisk litt dårligere enn vi hadde håpet. Det forteller først og fremst at bare to syklister i sportens toppoppgjør er alt for spinkelt.
Typisk nok er det Alexander Kristoff sin fantomsesong alene som nå holder Norge på 14.plass på nasjonenes verdensranking. Han er den eneste norske rytter som har tatt poeng.
Edvald Boasson Hagen er utvilsomt i ferd med å komme tilbake på nivå, men står foreløpig med en 32. plass på den langt mindre prestisjetunge lista fra Europa-touren. Der er det forøvrig bare seks andre norske ryttere blant de 200 beste. Det viser at sykling som i over ti år har skjemt oss bort med norske verdensstjerner og en serie flotte VM-plasseringer i ungdomsklassene, fortsatt bare er i starten her hjemme.
For å bli en stabil toppnasjon må det mer til enn det halve tonnet med laks som lå på premiebordet under Arctic Race i et ritt der Boasson Hagen på fjerdeplass ble beste nordmann sammenlagt.
Skal vi konkurrere med større styrke både ute og hjemme, må fisk få være sunt året rundt også for norsk sykkelsport.
