NORGES UTVALGTE: Det er fortsatt opp til norsk idrett fritt å velge sine landslag. Her litt av OL-troppen fra London 2012. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix
NORGES UTVALGTE: Det er fortsatt opp til norsk idrett fritt å velge sine landslag. Her litt av OL-troppen fra London 2012. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Svar, minister! For her snakker vi dobbeltmoral

Norge kan fritt ta ut sin egen OL-tropp. Da gjelder det  å ta politisk ansvar for våre egne verdier.

I DAGBLADET forklarer kulturminister Linda Hofstad Helleland hvorfor hun ikke kan svare på om det er riktig av Norge å delta i Rio-OL med en dopingdømt i troppen:

- Det er ikke en politisk oppgave å dømme i enkeltsaker eller bestemme hvilke utøvere som skal representere Norge i OL, skriver Helleland i innlegget, før hun noen avsnitt nedenfor presiserer at hun gjerne svarer om det som angår nordmenn:

SVARER IKKE: Kulturminister Linda Hofstad Helleland svarer ikke på alle enkeltsaker. Bare de som gir politisk gevinst? FOTO: Scanpix/Vidar Ruud
SVARER IKKE: Kulturminister Linda Hofstad Helleland svarer ikke på alle enkeltsaker. Bare de som gir politisk gevinst? FOTO: Scanpix/Vidar Ruud Vis mer

- Da idrettens voldgiftsdomstol (CAS) sist uke utestengte en norsk utøver (Martin Johnsrud Sundby, red.anm.), gjorde jeg det klart at jeg tar avstand fra alle former for regelbrudd, skriver Helleland, og forteller samtidig at hun nok likevel bryr seg om idrettens enkeltsaker.

Bare de er enkle nok for å hente inn politisk gevinst.

DET er ikke akkurat dette spørsmålet om hvorvidt det er riktig av Norge å sende våre dopingdømte til Rio, mens IOC forbyr Russland å gjøre det samme..

I dagens VG kritiserer langrennsløperen Pål Golberg norsk idrett nettopp for å ha sterke meninger om russerne, samtidig som vi selv tar med en som er avslørt for bloddoping:

- Kjør da, dobbeltmoral, tvitret Golberg forleden mens idrettslederne refset IOCs visstnok for tamme reaksjoner mot Russland.

POLITISK BEVISST UTØVER: Pål Golberg er en av skistjernene som krever konsekvens i den norske idrettspolitikken. FOTO: Scanpix/Terje Pedersen.
POLITISK BEVISST UTØVER: Pål Golberg er en av skistjernene som krever konsekvens i den norske idrettspolitikken. FOTO: Scanpix/Terje Pedersen. Vis mer

I VG blir Golbergs utfordring besvart av idrettspresident Tom Tvedt med et standardsvar, mens kulturminister Helleland til Dagbladet ikke vil svare engang.

Fordi hun altså politisk behendig velger å se det tvers igjennom prinsipielle uttaket av Erik Tysse som «en enkeltsak»

NÅR den norske OL-troppen til Rio fortsatt inkluderer en dopingdømt, er standardsvaret at vi «ikke har noe annet valg»:

-. Vi har ifølge den internasjonale dopingkoden ikke anledning til å behandle utøvere som har vært utestengt for doping annerledes enn andre, sa toppidrettsjef Tore Øvrebø til Dagbladet da det norske OL-uttaket ble kjent sist måned, og viste til en dom fra Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) i 2012.

Det er egentlig snakk om to dommer. En fra 2011 som ga USA muligheten til å komme med så mange dopingdømte utøvere som de ville, og den fra året etter som nektet den britiske OL-komiteen å bruke sin egen lov som skulle sikre at vertsnasjonen ikke stilte med gamle svindlere til London- OL 2012.

Nå er begge disse beslutningene utfordret av IOC-ledelsen selv i den pågående dopingkampen,. Da gjelder det å sikre at norsk idrett detter ned på den rette siden.

AKKURAT det skjedde såvisst ikke da toppidrettsjef Øvrebø med støtte fra Norges Friidrettsforbund og generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund, valgte å ta med en dopingdømte kappgjenger til Rio på skjønn uten å informere idrettspresident Tom Tvedt om det som skjedde.

Utøveren hadde ikke engang klart det særnorske resultatkravet og hadde forøvrig varslet at konkurransen i Rio ble hans siste store internasjonale oppgave. Likevel fikk han OL-billett::

  • Uttaket var altså et rent norsk valg. Det var et nasjonalt skjønn.

Slike valg kan lederne og trenerne i alle norske idretter fritt gjøre. Det er fortsatt ingen menneskerett å få konkurrere for Norge. I praksis kan det være riktig å holde borte en utøver som rent resultatmessig framstår kvalifisert. Det å ta hensyn til laget, er en åpenbar grunn.

FLERE sentrale norske idrettsledere tenkte ikke slik hverken før London-OL 2012 eller under uttaket til Rio. De refererte bare til avgjørelsene i CAS:

  • Nå framstår det som en tynn unnskyldning for å slippe en utfordrende etisk debatt.

For den nevnte CAS-dommen fra 2012 gjelder et langt, særbritisk regelverk som regulerte lovligheten av å la dopingdømte konkurrere videre for Storbritania. Dommen stopper neppe et laguttak bare basert på skjønn.

HER har norsk idrett en stolt kultur å ivareta. Det er derfor kulturministeren ikke bør luske unna det som er vanskelig, men heller ta vare på avgjørende verdier i norsk idrett..

Lenge praktiserte Norge som det eneste av IOCs medlemsland, en regel som utelukket utøvere med tunge dopingdommer fra OL-uttakene. Regelen forsvant idet Norge skrev under WADA-koden, men intensjonen har vært den samme:

  • Ingen som er dømt for bevisst doping skal konkurrere for Norge.

Derfor ble det skandaløse Rio-uttaket forsøkt rettet opp med et vedtak om at styret i Norges Idrettsforbund heretter skal behandle slike uttak før de blir offentliggjort.

Denne nye ordningen innebærer i realiteten at idrettslederne har innført politisk skjønn som et internt argument. Slik er dette blitt en politisk sak som må drøftes på neste Idrettsting så den sittende ledelsen til enhver tid reflekterer den bærende meningen i den demokratiske norske idrettsbevegelsen.

Heller ikke i denne saken er altså sannheten evigvarende.

DET poenget understreker forøvrig CAS selv i begge de nevnte dommene. Domstolen påpeker at det er fritt fram for hvert land å kjempe for endringer i WADA-koden.

Det gjør jo nettopp IOC nå ved å nekte alle russere med dopingdom OL-start. Da kan heller ikke norsk idrett gjemme egne problemer bak det gjeldende regelverket.

Vi må stå opp for de som konkurrerer rent . Den utfordringen gjelder ikke minst de politiske ansvarlige for norsk idrett.