Krise for svensk langrenn

Svensk krise: Sjefene hennes rømmer

VM-sensasjonen Frida Karlsson og resten av landslaget har mistet alle de sportslige lederne sine. Det betyr svensk trøbbel.

RØMMER FRA LANDSLAGET: Frida Karlsson og resten av de svenske stjernene har mistet alle de nasjonale sportslige lederne sine etter VM-suksessen. Det er krise i svensk langrenn. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.
RØMMER FRA LANDSLAGET: Frida Karlsson og resten av de svenske stjernene har mistet alle de nasjonale sportslige lederne sine etter VM-suksessen. Det er krise i svensk langrenn. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.Vis mer

FONT ROMEU (Dagbladet): Mens de svenske stjernene trener som vanlig i høyden, gisper svensk langrenn etter luft. Der det sist vinter med all VM-suksessen for jentene virket så lovende, er det meste i svensk langrenn snudd til det negative:

  • På bare noen måneder har alle lederne med tung sportslig erfaring sluttet.

Først gikk den frittalende toppsjefen Johan Sares. Så forsvant den faglige kraften da sportssjef Rikard Grip ikke orket mer. Deretter ble det intern strid rundt smørerne slik at smøresjef Urban Nilsson gikk.

Og så ble krisen ble synlig for alle. For sist uke trakk Grips erstatter seg. Etter bare fire måneder i jobben, orket han ikke mer. Eller ble presset ut.

Det er noen triste grunner for det.

MENS svensk langrenn som underholdning er mer populær enn noen gang, sliter denne historiske nasjonalsporten med alvorlig underliggende problemer. Om det imponerende store TV-publikummet fortsatt er nasjonalt, er rekrutteringen avhengig av klimaet lokalt.

Sentraliseringen i nabolandet har vært så sterk gjennom så mange tiår at de tradisjonelle skibygdene dels er avfolket. Folk har flyttet til byene i sør, og der er det mindre snø enn før.

Derfor kommer ikke langrennssporten gjennom klimakrisen uten ved hjelp av en bred , folkelig dugnad for å sikre skimulighetene for flest mulige i byene. Mens Sverige tidligere var foran oss med gode anlegg, er spillet snudd. Nå det bygges det anlegg Norge rundt tilpasset et nytt klima.

Her svikter det derimot for en svensk skiidrett som ikke er like demokratisk styrt som vår. I stedet for å satse på å drifte sporten gjennom mest mulig frivillige ledelse, er svensk langrenn langt mer profesjonelt administrert. På den måten risikerer Svenska Skidförbundet å bli isolert.

Det er en svakhet i krisetider.

OG nå blinker varsellampene.

Ironisk nok skjer det mens de blågule skijentene er på sitt historisk høyeste nivå. Deres herlige suksess de siste vintrene har gjort det mulig for toppsjefen Johan Sares å hente inn store sponsorkontrakter. Framgangen til Frida Karlsson, Stina Nilsson, Charlotte Kalla og en rekke lovende langrennsjenter, holdt mer enn nok til å dekke over guttas fiasko.

At Norge endelig var til å slå, betalte seg i høyere inntekter til forbundet enn noen gang.

Men gleden kan bli kortvarig om ikke sporten lærer seg å samarbeide bedre.

skorter det på samjobbing. Svenskene har ingen felles treningsmal som den norske; den forståelsen av tålmodig langsiktighet i treningsarbeidet som de siste tiårene har gitt en gjennomgående internasjonal suksess.

Hos naboene er det lite samarbeid mellom skigymnasene og mye prestisje blant de få sterke klubbene. Det har gjort at stjernene helst har private trenere og ofte blir værende i klubbmiljøet. Dermed svekkes det viktige sportslige fellesskapet på landslagene; altså den tette jobbingen mellom de aller beste som i Norge først ga storhetstida rundt Marit Bjørgen fra 2010 og så en gullalder med Martin Johnsrud Sundby som den sentrale blant landslagsgutta etter at Petter Northug ble privatløper våren 2013.

Denne jobbingen i landslagsgruppene har vært avgjørende for tidenes beste norske langrennsprestasjoner. Det er der det svenske systemet feiler, og det får konsekvenser.

Den svenske langt mer klubbstyrte langrenssporten har hatt mindre flyt av kunnskap blant de de beste løperne og gjort flere unødvendige feil i formoppbygging til store mesterskap.

FOR en sport som i utgangspunket sliter med rekrutteringen, er en slik intern konkurranse direkte ødeleggende. Selv om det heldigvis har kommet en serie sterke jenter de siste årene, er trenden tydelig:

  • På den internasjonale juniorsamlingen i sommer, var svenskene sportslig distansert. De unge norske løperne lå gjennomgående på et mye høyere fysisk og teknisk nivå.

I første omgang kan det bety at det tar svært lang tid før Sverige igjen får fram en god internasjonal herreløper. Det i seg selv er trist for hele sporten. Langrenn er så liten som idrett at den er avhengig av mest mulig suksess nettopp i de landene der TV-publikummet er som høyest.

Slik er det en fattig trøst at de norske TV-tallene for sommerens rulleski-konkurranser, er oppsiktsvekkende gode med rundt 4 millioner seere totalt på NRK. Norge må ha best mulig motstand i den sporten nordmenn åpenbart liker best.

Og da er det bare for alle de som er glad i langrenn å heie på svenskene framover.

De trenger det dessverre mer enn noen gang.