Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Svenske stjerner tatt for doping

Svensk skandale

Den svenske fordømmelsen av norske brudd på dopingreglene var nådeløs. Nå skal de være klokere med seg selv.

SLÅTT AV SVINDLER ? Regjerende mester Filip Ingebrigtsen på vei ut fra start under siste EM i terrengløp. Svenske Robel Fsiha (til venstre) løp ganske fort fra den norske favoritten, men nå ser det ut som Fsiha mister gullet. Han er en av hovedpersonene i en skandale som ryster den prektige svenske idretten FOTO: . AP Photo/Pedro Rocha.
SLÅTT AV SVINDLER ? Regjerende mester Filip Ingebrigtsen på vei ut fra start under siste EM i terrengløp. Svenske Robel Fsiha (til venstre) løp ganske fort fra den norske favoritten, men nå ser det ut som Fsiha mister gullet. Han er en av hovedpersonene i en skandale som ryster den prektige svenske idretten FOTO: . AP Photo/Pedro Rocha. Vis mer

DOPING preger overskiftene i Sverige. På få dager har svenskene mistet ett av sine sterkeste vinnerhåp i sommerens Tokyo-OL og gullvinneren fra sist EM i terrengløp; en konkurranse der det gikk så fort fra start at vår egen regjerende mester Filip Ingebrigtsen var sjanseløs. Da snakkes det om skandale blant et stolt idrettsfolk som ikke tåler juks:

- Svensk idrett har sjelden hatt et mer vaklende selvbilde enn nå, konkluderer Expressens kommentator, mens den andre storavisa Aftonbladet tar et oppgjør med Antidoping Sverige fordi OL-håpet ikke var blitt testet på fire måneder:

- Det skjer ikke engang i Russland. Nei, det svenske antidopingarbeidet henger virkelig etter. Det er nesten så jeg skammer meg, skriver kommentatoren der.

Men denne selvpiskingen er det knapt grunn til. Selv om dette er de samme svenske stemmene som i noen år har ropt om alt de mente var tvilsomt i norsk toppidrett.

DA gjaldt det påstått doping, vill dosering av astmamedisin og det de klarte å framstille som hormonbruk blant norske skibarn. For slike skandaler kunne jo ikke skje i Sverige. Eller?

Som den svenske langrennssjefen Johan Sares forklarte forskjellen i etisk bevissthet mellom de to landene våre etter at det internasjonale ekspertutvalget totalt hadde frikjent norsk langrenn for å misbruke astmamedisin:

- Deres bruk av astmamedisin passer ikke overens med det svenske synet på dette. Og vi kommer til å følge vårt eget syn på det, vi kommer ikke til å gå inn i en eneste gråsone.

SEINERE har noen av de svenske topplederne vært så høye på egen moralsk standard at de ikke engang ville hjelpe norsk skisport med kartleggingen av astmautfordringene i utholdenshetsidrettene:

- Det er vel ikke sånn at vi må reise til Oslo når det er de som har et problem. De får komme til oss. Dette er lavmål, lavmål, tordnet den svenske OL-sjefen Peter Reinebo etter at de svenske idrettslederne nektet å bidra til den internasjonale etterforskningen av hva som hadde skjedd i norsk skisport.

Nå har den samme OL-sjefen Reinebo rotet seg inn i en nasjonal skandale fordi han på nytt snubler i forsvaret av svensk renhet:

- Jeg både håper og tror at Jenny Fransson har fått det forbudte middelet ved en feil, skrev en forbløffende uklok Reinebo i en pressemelding fra den svenske OL-komiteen før B-prøven var analysert.

Det håpet forsvant sist fredag da også bryterens B-prøve var positiv. Det vitenskapelige grunnlaget i en dopingprøve er som regel ganske klart.

Da er det verre med oss som skal forvalte de tekniske bevisene.

den tida da store deler av svensk media, idrettsledelse og hjemmepublikum angrep Norge, ble alt om juks i idretten sauset sammen på et vis som gjorde at noen av svenskenes beste sportskommentatorer til slutt reagerte på denne totale mangelen på forståelse og nyanser i dopingdebatten:

- Hvor kommer dette Norge-hatet fra?, spurte SVTs rutinerte kommentator Jakob Hård.

Nå kan svenskene like gjerne spørre hvorfor de mistror seg selv så kraftig bare fordi to idrettsstjerner blir avslørt omtrent samtidig.

Akkurat det sammentreffet framstår foreløpig ikke som noen skandale som rokker ved grunnverdiene i svensk idrett.

FOR det er ingen strukturelle sammenhenger mellom steroidet som ble funnet hos bryteren Jenny Fransson og stoffet i urinprøven til langdistanseløperen Robel Fsiha; bortsett fra at disse to utøverne begge kommer fra idrettsmiljøer som i seg selv må overvåkes ekstra.

Internasjonal brytesport er som langdistanse med østafrikansk tilknytning spesielt belastet. EM-vinner Fsiha har dels trent i Etiopia, og det er dessverre problematisk. Dette er et uoversiktelig område når det gjelder ulik bruk av doping med kontroller som ikke er til å stole på. Selv om den unge svensken til slutt ble tatt etter en tilfeldig prøve i Addis Abeba.

Den etiopiske hovedstaden er blitt et senter for internasjonal langdistansetrening, og gir som resten av landet en røff utfordring til de internasjonale dopingjegerne som forsøker å få svindelen i friidrettens langdistanse under kontroll..

DISSE ulike utsatte miljøene krever en nasjonal idrettsledelse som er ærlig om faren for misbrukt tillit. I etterkant var det dumt av svenske friidrettsledere å godta Fsiha sitt samarbeid med den omdiskuterte agenten Juan Pineda; en spanjol som er koblet til den etiopiske doptreneren Jama Aden.

I beste fall lærer denne saken de svenske friidrettslederne å være enda mer på vakt for svik. Vår egen friidrettsledelse fikk jo en vond voksenopplæring i nødvendig realisme dengang vi for noen år siden hadde våre saker i denne sporten.

MEN slik svikt i svensk friidrettsledelse, knuser ikke bildet av Sverige som en ren idrettsnasjon. Det bildet speiler først og fremst de sosiale konsekvensene ved det å dope seg. At juks ikke blir vanlig godtatt slik det har vært tendenser til i Danmark og Finland.

Det er noe helt annet enn at juks forekommer.

FOR selvsagt er det slik at enkelte idrettsutøvere i absolutt alle land doper seg. Vi i Sverige og Norge som tror vi lever beskyttet av en tradisjonell avsky for doping, er ikke noe unntak. Tilsynet for god moral hjelper ikke helt fram. Det avhenger av de som bærer de enkelte idrettsmiljøene. Av lederulvene i flokken.

Svensk bryting er et godt eksempel på det. For noen år siden kom Expressen med historien om den kjente brytesjefen Leo Honkala; en finne som hadde styrt over falne og stående svenske sportshelter som Thomas Johansson (tatt rett etter OL-sølvet i 1984) og Frank Andersson (folkehelt som innrømmet bruk av anabole steorider).

Honkala var 73 år gammel da han ble avslørt for dopingsvindel i forbindelse med veteran-EM i Tsjekkia, og var forbløffet:

- Jeg sluttet med dop tre uker før jeg reiste dit. Det burde holdt, sa han

- Hvorfor brukte du steroider?

- Beslutningen om å delta kom ganske seint. Jeg visste at jeg kunne løfte verdensrekord, men orket ikke trene så tungt.

- Angrer du?

- Ja, idet jeg ble tatt så. Hvis ikke hadde jeg ikke angret meg, svarte brytetrener Honkala.

I DAG kan svensk bryting angre seg på at de ikke tok et oppgjør med slike juksetrenere før, og svensk friidrett kan med fordel kreve at landslagsløperne deres holder seg unna tvilsomme treningsmiljøer.

Men det er ikke noe grunnleggende feil verken med det svenske antidopingarbeidet eller det svenske samfunnets holdning til det å bli tatt for juks i idretten.

Svenskene bruker nesten like mye penger på antidoping som oss. De er også tydelige i alt verdiarbeid, selv om dopingjakten fortsatt er feil organisert innenfor idrettsbevegelsen selv.

Selvsagt burde de også ha skaffet seg en uavhengig antidopingorganisasjon slik vi har det i Norge. Det store bildet er likevel tydelig:

  • I Sverige blir fortsatt ikke falne sportshelter brukt som ekspertkommentatorer på TV eller som kjendiser i underholdningsprogram slik det lenge har skjedd både i Danmark og Finland.

Det er ingen tvil; blant svenskene er det å dope seg en sosial skam og idrettsbevegelsen styres ut fra den holdningen.

Derfor har heller ikke Sverige noe å skamme seg over etter at to av stjernene deres er blitt stoppet i dopingkontrollen.