SELVSAGT NORSK SEIER:  Petter Northug slår Calle Halfvarsson i Falun-VM. Akkurat slik har bildet vært mellom norsk og svensk olympisk idrett i over tjue år.. Det preger oss mer enn gamle minner om Sverige som en stormakt i idrett. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
SELVSAGT NORSK SEIER: Petter Northug slår Calle Halfvarsson i Falun-VM. Akkurat slik har bildet vært mellom norsk og svensk olympisk idrett i over tjue år.. Det preger oss mer enn gamle minner om Sverige som en stormakt i idrett. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Svenskespøkelset forsvant med hvite duker og høflige kelnere

Nabokomplekset i idrett er bare noe for oss bestefedre.

DET blir vel gammelmodig når den svenske TV-profilen Patrick Ekwall med en kronikk i Expressen, ber oss sportsinteresserte nordmenn bli kvitt det svenske spøkelset; altså forestillingen om at alt vi gjør i idrett skal måles opp mot det store nabofolket i øst.

Vi eldre skjønner riktignok hva han mener. Vi har jo lært historien om hvordan norsk idrett på siste halvdel av 1800-tallet stadig tettere ble organisert i «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug,», forløperen til Norges Idrettsforbund, nettopp for å krige mot svenskene i håp om å komme ut av Unionen.

Selv stod vi langs skisporet tidlig på 1960-tallet og ble oppfostret til å erkjenne at Sixten Jernberg og de andre senete gutta i helhvite drakter med flekker av blåbærsaft over startnummeret, var selveste merket på kvalitet. Så kom gigantene Ingemar Stenmark i alpint og Bjørn Borg i tennis og åpnet den store sportsverdenen utenfor granskogen, slik at ikke lenger var noen tvil:

•• Det var naboen som kunne det med idrett.

KUL SVENSKE ANNO 1956:  Sixten Jernberg herjet i sporet også opp gjennom 60-tallet, og lærte oss unge nordmenn hvem som var best i idrett.
KUL SVENSKE ANNO 1956: Sixten Jernberg herjet i sporet også opp gjennom 60-tallet, og lærte oss unge nordmenn hvem som var best i idrett. Vis mer

Ja; for dengang var det svensk overalt. I boksing, fotball, håndball, ishockey, motorsport, bordtennis, riding og friidrett; alt formidlet av stødige kommentatorer på nabolandets TV-kanaler med den trygge selvfølgeligheten som følger med det å stamme fra en idrettsnasjon som er vant til å vinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN så kom altså oljen, den ufattelige rikdommen og det norske idrettsunderet med OL på Lillehammer 1994. Da ble rollene totalt byttet om på noen år. Nabospøkelset fløy av gårde, og la bare igjen lakenet sitt så vi kunne dekke til idrettsfest for oss nyrike med hvit duk. Rundt den satt stadig mer stappmette nordmenn og ble oppvartet av unge, høflige svenske kelnere.

Med andre ord:

•• Prøver du å forklare de generasjoner nordmenn født etter 1980 at de egentlig har et lillebrorkompleks i forhold til Sverige, skjønner de ikke hva du prater om.

SUVEREN: Ingemar Stenmark - det store internasjonale sportsnavnet i år etter år. Svensk selvfølgelig. FOTO: Scanpix/Jan Collsjöö.
SUVEREN: Ingemar Stenmark - det store internasjonale sportsnavnet i år etter år. Svensk selvfølgelig. FOTO: Scanpix/Jan Collsjöö. Vis mer

Og hvordan skulle de forstå det?

EN ting er den overlegne personlige økonomien som yngre nordmenn har lært å ta for gitt i forhold til svenske kompiser; noe annet hvordan en bedre organisert norsk toppidrett helt har forandret selvbildet.

Kanskje begynte det med Expressen selv som på Lillehammer-lekenes siste dag i forlegenhet over svenskenes mange motganger, snekret til sin høyst personlige medaljestatistikk der hver av spillerne på ishockeylaget fikk hvert sitt gull. Det ga 22 gull til Sverige og førsteplass på medaljestatistikken foran Russland og Norge i stedet for 2 gull og jevn kamp med Storbritania og Australia.

For nå måtte det manipuleres. Vinteridretten var jo ikke lenger blågul; den var vår:

KLART KULEST PÅ 1970-TALLET :  Bjørn Borg; symbolet på svensk sportsmakt. FOTO: Keith Hammett/Dagbadet.
KLART KULEST PÅ 1970-TALLET : Bjørn Borg; symbolet på svensk sportsmakt. FOTO: Keith Hammett/Dagbadet. Vis mer

•• Fra Lillehammer-1994 til Sotsji-2014 har Norge tatt 144 medaljer mot Sveriges 44.

Forskjellen i gull er enda bitte litt større. Norge har i samme periode på seks OL erobret imponerende 55. Sverige står igjen med 16.

OK; vi skal vel innrømme at også vi underveis har hygget oss med fiktive olympiske medaljestatistikker der det tidvis var jevnt mellom den stolte idrettsbygda Voss (14 168 innbyggere) og Sverige (9,7 millioner innbyggere) , men det var altså stoff for oss eldre. De unge leserne klikker gjerne inn på saker om svenske helter, men de gjør det uten noen annen spesiell følelse enn at dette nærmest er å regne som fortellinger om våre egne. Det å slå en svenske i idrett, har ingen spesiell verdi. Den nabofeiden er forlengst over

Også om sommeren; om det skulle bety noe for to vinternasjoner som i utgangspunktet er sjanseløse mot de økonomisk mektige og folkerike landene:

DAGENS SVENSKE HELT :  Petter Northug beundres og fotograferes av en svensknorsk presse under VM i Falun. FOTO: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix.
DAGENS SVENSKE HELT : Petter Northug beundres og fotograferes av en svensknorsk presse under VM i Falun. FOTO: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix. Vis mer

•• Fra Atlanta-1996 til London 2012 har Norge tatt 16 gull, mens Sverige har tatt 11.

Svenskene har riktignok et par flere sølv -og bronsemedaljer, men det er bare statistikk. Den store følelsesmessige forskjellen mellom den stolte idrettsnasjonen Sverige og lillebror i vest, er forlengst utlignet. Begge land har en sunn og fin idrettsbevegelse basert på lokale klubber over hele landet, men den norske sentraliserte elitemodellen har vist seg mer effektiv for det å produsere olympisk suksess.

Hvis da ikke den norske overlegenheten mest reflekterer bedre boforhold i distriktene der våre olympiske medaljevinnere helst vokser opp. I dette regnskapet lønner det seg fortsatt å ha igjen unger i nærheten av skiløyper og skibakker.

DA er det vel slik det skal være at samtidas største svenskekriger, Petter Northug; født 1986, heller ikke mener alvor med sin gjennomførte Sverige-jippo. Det var jo bestefar som pekte ut retningen før Petter ble stjerne:

- Vis dæm ryggen, gutt, sa bestefar den siste kvelden de snakket sammen, og han snakket ikke om svensker. Bare om hvem som helst som utfordret barnebarnet i sporet. Nettopp dette tette forholdet har Petter flere ganger framhevet som bestemmende for at han satset så hardt og konsentrert på ski.

Sånn finnes det ikke svenskespøkelser igjen i norsk idrett.

Bare gode naboer som leker fint sammen.